What's there not to like?

Opphoping av mennesker skaper energi. Energi er næring for kreativitet. Kreativiteten kommer til syne på et utall forskjellige måter her. Den gir seg utslag i alt fra aparte frisyrer og klesplagg til merkelige fremskomstmidler, fargerik street-art, musikk i alle sjangre og et mylder av gallerier. Det
gjør storbyen tiltrekkende, særlig denne.

Folk flest bor trangt her og jobber for mye. Likevel er dette en by som i sjeldent stor grad gir rom for fri utfoldelse. Det er derfor så mange kreative mennesker ønsker å være akkurat her. Det ikke er en klisjé.
Etter noen uker sluttet jeg kanskje å snu meg etter uvanlige antrekk og frisyrer - men jeg slutter ikke å registrere det. Jeg gleder meg over det. Jeg oppdager nye og overraskende kreative uttrykk hver dag. Jeg overveldes.
  Faren til lille L er jazzmusiker. Det er ingen tilfeldighet at han velger å bo her. I denne byen er det et pulserende musikkliv, og det er mange som er gode på det han driver med. Derfor er det viktig å gå ut og høre andre spille. Så mye som mulig. Klubbene kan være små og trange. Lønna er noen dollar og et måltid mat. Det stort sett likt for alle. Du må spille så ofte du kan og øve mye - og når du spiller, kan du aldri vite hvem som er publikum. Det er inspirerende.
Slik vil jeg tro livet arter seg for de fleste utøvende kunstnere i New York. Ikke rikt på penger, men rikt på miljøer,idéer og inspirasjon.
 I februar hørte jeg Keith Jarrett spille i Carnegie Hall. Han fortalte en liten historie om sin tid som ukjent musiker i byen. Han hadde skrevet ny musikk og fått et stipend som dekket noen timer i studio. Problemet var at han hadde skrevet musikk for et orkester, og han hadde ikke en dollar i lønnsmidler. Likevel stablet han et helt orkester på beina på kort varsel, noe han mente ikke ville være mulig noe annet sted enn nettop i denne byen.

    Rett borti gata her jeg bor ligger "Prospect Heights Community Farm". Det er en overvokst jordlapp med skyggefulle trær, rufsete blomsterbed og mange små sitteplasser. Der kan du drikke kaffe og lese mens barnet sover i vogna. Stedet drives på frivillig basis av ildsjeler, og da jeg meldte min trang til å rote litt i jord ble jeg hjertelig mottatt.

   James - en ung kar i trettiåra - inviterte til allmøte den 7 juni. Han mente det skulle ordne seg med medlemsskap og nøkkel. Da kan jeg låse meg inn utenom åpningstid. Selv har jeg nemlig blitt ganske så kreativ når det gjelder å finne fredelige, skyggefulle steder å sitte når jeg er ute med barnevogn. Det er varmt og jeg lengter etter en hage.
Det var akkurat passe mange mennesker der denne formiddagen.Unge mødre ammet babyer. Andre spiste medbragt mat og pratet. De fleste puslet med sine tilmålte jordflekker. James pekte ut hvilke urter som var "felleseie" og hevdet at de fleste deler med seg, etterhvert som grønnsakene blir modne. Dessuten hadde han mange gode råd mot kreative ekorn.
  På veg hjem oppdaget jeg et nytt galleri. Bare noen kvartaler unna "de grønne" hadde mørkere kreative krefter funnet sitt uttrykk. I et lagerbygg vis-a-vis huset til lille L hadde det dukket opp en "pop-up" utstilling. "A re-creation creation myth". Lokalet var mørkt. Malerier med lettkledde fantasidamevesener. Utstilte steiner skulle utstålte noe jeg ikke er helt sikker på at jeg følte.Utstoppede smådyr.

Musikk av slaget "atonal salme", tung røkelse av slaget "instant kvalme". En svartkledd, dramatisk sminket dame gjorde et helhjertet forsøk på å forklare meg idéen bak utstillingen. Fra tidenes morgen har det eksistert enhjørninger og andre fantastiske vesner, sa hun.De finnes midt iblant oss, men de er vare og må skjule seg. Det var dem hun hadde malt.
 Damen var mystisk og eksotisk, helt til et avkom forstyrret henne på mobilen og samtalen ble mer jordnær:" Du kan ikke ringe og forstyrre meg for å mase om is. Hvor er pappa?!".
Merkelig og morsomt.
Jeg har begynt å stille spørsmål ved egne vedtatte sannheter. I mitt hode har det vært opplest og vedtatt at for barn er det best å vokse opp nær natur, i frisk luft. Tja. Når jeg snakker med unge foreldre her, er de mer opptatt av barnas uendelige muligheter for vekst ved å bli nettop her.

Uansett hva barnet ditt måtte ha lyst til å utvikle av evner, er sjansen stor for at det er her i New York at de beste læringsmiljøer finnes, hevder de.Tja.
   Dessuten har jeg tenkt at det å bli gammel her, må være dødsens. Bokstavelig talt. Men så ser og snakker jeg med riktig gamle som peker på alle tjenester de har. På døra.

  -Ikke gratis, sier jeg.

  -Nei, men overkommelig, er svaret. 

For her er det mange som står i kø for å få tjene litt ekstra.Det er mange som lufter hunder, steller hager, handler for eldre, triller rullestoler, følger til frisør og park. Dessuten finnes det et  mylder av kulturtilbud for alle aldersgrupper. Mye gratis, mye til en billig penge. Byen er jo dessuten et levende teater i seg selv. Sett deg på benken og la deg rive med!
 De færreste her har bil, du trenger ikke frykte dagen du ikke lenger har lappen. Alle tar taxi. Det er bare å strekke ut handa. Kanskje det rett og slett er lettere å være sosial og benytte kulturtilbud for eldre her? Hjemme kan det jo sitte en olding på hver gard med kilometers avstand. Og vente på Riksteateret.
Som barnevognfører opplever jeg at folk spretter opp, holder opp dører og hjelper meg frem. Som hundelufter opplever jeg det samme. Mange slår av en hundeprat. Folk er vennlige og omtenksomme. Skal tro om det ikke er lettere for eldre å få sitte på toget her,enn  det er å få sitteplass på bussen fra sentrum til Gulset i rushtida.
   Jeg er ofte ute og går når det er "slipp" på de lokale ungomsskolene i Park Slope. En gang glemte jeg meg og oppførte meg som en (tidligere) ungdomsskolelærer med inspeksjon. To ungdommer var vel tøffe mot tredjemann. Jeg stoppet og kikket på dem. Ba dem ta det med ro.
Gutta var respektfulle og lot som om de hørte på meg. Han det gikk ut over stakk. De var akkurat som ungdommer flest. Da jeg trillet videre sa en av gutta " Hi guys, make way for the baby."

    "The baby" får  MYE oppmerksomhet av fremmede. Mange smiler til henne og sier "Hi baby" når vi går forbi. Andre sier "too cute" og "hi gorgeous". Jadda, det er bare noe de sier, men de kunne latt være. Det er hyggelig og vi blir glade.
Sist helg fløy lille L, moren hennes og jeg til Arkansas der mormor og morfar bor. Det var et eventyr i seg selv. Men underveis opplevde jeg igjen og igjen hvor åpne, vennlige og pratsomme amerikanere er. Uansett alder. Jeg sjarmeres og prøver å lære. Det jeg vet helt sikkert, er at lille L vil vokse opp omgitt av det, vil preges av det og jeg håper og tror hun vil blir slik selv.
Jeg gjentar:What's there not to like?

PS. Ikke svar!