What's there not to like?

Opphoping av mennesker skaper energi. Energi er næring for kreativitet. Kreativiteten kommer til syne på et utall forskjellige måter her. Den gir seg utslag i alt fra aparte frisyrer og klesplagg til merkelige fremskomstmidler, fargerik street-art, musikk i alle sjangre og et mylder av gallerier. Det
gjør storbyen tiltrekkende, særlig denne.

Folk flest bor trangt her og jobber for mye. Likevel er dette en by som i sjeldent stor grad gir rom for fri utfoldelse. Det er derfor så mange kreative mennesker ønsker å være akkurat her. Det ikke er en klisjé.
Etter noen uker sluttet jeg kanskje å snu meg etter uvanlige antrekk og frisyrer - men jeg slutter ikke å registrere det. Jeg gleder meg over det. Jeg oppdager nye og overraskende kreative uttrykk hver dag. Jeg overveldes.
  Faren til lille L er jazzmusiker. Det er ingen tilfeldighet at han velger å bo her. I denne byen er det et pulserende musikkliv, og det er mange som er gode på det han driver med. Derfor er det viktig å gå ut og høre andre spille. Så mye som mulig. Klubbene kan være små og trange. Lønna er noen dollar og et måltid mat. Det stort sett likt for alle. Du må spille så ofte du kan og øve mye - og når du spiller, kan du aldri vite hvem som er publikum. Det er inspirerende.
Slik vil jeg tro livet arter seg for de fleste utøvende kunstnere i New York. Ikke rikt på penger, men rikt på miljøer,idéer og inspirasjon.
 I februar hørte jeg Keith Jarrett spille i Carnegie Hall. Han fortalte en liten historie om sin tid som ukjent musiker i byen. Han hadde skrevet ny musikk og fått et stipend som dekket noen timer i studio. Problemet var at han hadde skrevet musikk for et orkester, og han hadde ikke en dollar i lønnsmidler. Likevel stablet han et helt orkester på beina på kort varsel, noe han mente ikke ville være mulig noe annet sted enn nettop i denne byen.

    Rett borti gata her jeg bor ligger "Prospect Heights Community Farm". Det er en overvokst jordlapp med skyggefulle trær, rufsete blomsterbed og mange små sitteplasser. Der kan du drikke kaffe og lese mens barnet sover i vogna. Stedet drives på frivillig basis av ildsjeler, og da jeg meldte min trang til å rote litt i jord ble jeg hjertelig mottatt.

   James - en ung kar i trettiåra - inviterte til allmøte den 7 juni. Han mente det skulle ordne seg med medlemsskap og nøkkel. Da kan jeg låse meg inn utenom åpningstid. Selv har jeg nemlig blitt ganske så kreativ når det gjelder å finne fredelige, skyggefulle steder å sitte når jeg er ute med barnevogn. Det er varmt og jeg lengter etter en hage.
Det var akkurat passe mange mennesker der denne formiddagen.Unge mødre ammet babyer. Andre spiste medbragt mat og pratet. De fleste puslet med sine tilmålte jordflekker. James pekte ut hvilke urter som var "felleseie" og hevdet at de fleste deler med seg, etterhvert som grønnsakene blir modne. Dessuten hadde han mange gode råd mot kreative ekorn.
  På veg hjem oppdaget jeg et nytt galleri. Bare noen kvartaler unna "de grønne" hadde mørkere kreative krefter funnet sitt uttrykk. I et lagerbygg vis-a-vis huset til lille L hadde det dukket opp en "pop-up" utstilling. "A re-creation creation myth". Lokalet var mørkt. Malerier med lettkledde fantasidamevesener. Utstilte steiner skulle utstålte noe jeg ikke er helt sikker på at jeg følte.Utstoppede smådyr.

Musikk av slaget "atonal salme", tung røkelse av slaget "instant kvalme". En svartkledd, dramatisk sminket dame gjorde et helhjertet forsøk på å forklare meg idéen bak utstillingen. Fra tidenes morgen har det eksistert enhjørninger og andre fantastiske vesner, sa hun.De finnes midt iblant oss, men de er vare og må skjule seg. Det var dem hun hadde malt.
 Damen var mystisk og eksotisk, helt til et avkom forstyrret henne på mobilen og samtalen ble mer jordnær:" Du kan ikke ringe og forstyrre meg for å mase om is. Hvor er pappa?!".
Merkelig og morsomt.
Jeg har begynt å stille spørsmål ved egne vedtatte sannheter. I mitt hode har det vært opplest og vedtatt at for barn er det best å vokse opp nær natur, i frisk luft. Tja. Når jeg snakker med unge foreldre her, er de mer opptatt av barnas uendelige muligheter for vekst ved å bli nettop her.

Uansett hva barnet ditt måtte ha lyst til å utvikle av evner, er sjansen stor for at det er her i New York at de beste læringsmiljøer finnes, hevder de.Tja.
   Dessuten har jeg tenkt at det å bli gammel her, må være dødsens. Bokstavelig talt. Men så ser og snakker jeg med riktig gamle som peker på alle tjenester de har. På døra.

  -Ikke gratis, sier jeg.

  -Nei, men overkommelig, er svaret. 

For her er det mange som står i kø for å få tjene litt ekstra.Det er mange som lufter hunder, steller hager, handler for eldre, triller rullestoler, følger til frisør og park. Dessuten finnes det et  mylder av kulturtilbud for alle aldersgrupper. Mye gratis, mye til en billig penge. Byen er jo dessuten et levende teater i seg selv. Sett deg på benken og la deg rive med!
 De færreste her har bil, du trenger ikke frykte dagen du ikke lenger har lappen. Alle tar taxi. Det er bare å strekke ut handa. Kanskje det rett og slett er lettere å være sosial og benytte kulturtilbud for eldre her? Hjemme kan det jo sitte en olding på hver gard med kilometers avstand. Og vente på Riksteateret.
Som barnevognfører opplever jeg at folk spretter opp, holder opp dører og hjelper meg frem. Som hundelufter opplever jeg det samme. Mange slår av en hundeprat. Folk er vennlige og omtenksomme. Skal tro om det ikke er lettere for eldre å få sitte på toget her,enn  det er å få sitteplass på bussen fra sentrum til Gulset i rushtida.
   Jeg er ofte ute og går når det er "slipp" på de lokale ungomsskolene i Park Slope. En gang glemte jeg meg og oppførte meg som en (tidligere) ungdomsskolelærer med inspeksjon. To ungdommer var vel tøffe mot tredjemann. Jeg stoppet og kikket på dem. Ba dem ta det med ro.
Gutta var respektfulle og lot som om de hørte på meg. Han det gikk ut over stakk. De var akkurat som ungdommer flest. Da jeg trillet videre sa en av gutta " Hi guys, make way for the baby."

    "The baby" får  MYE oppmerksomhet av fremmede. Mange smiler til henne og sier "Hi baby" når vi går forbi. Andre sier "too cute" og "hi gorgeous". Jadda, det er bare noe de sier, men de kunne latt være. Det er hyggelig og vi blir glade.
Sist helg fløy lille L, moren hennes og jeg til Arkansas der mormor og morfar bor. Det var et eventyr i seg selv. Men underveis opplevde jeg igjen og igjen hvor åpne, vennlige og pratsomme amerikanere er. Uansett alder. Jeg sjarmeres og prøver å lære. Det jeg vet helt sikkert, er at lille L vil vokse opp omgitt av det, vil preges av det og jeg håper og tror hun vil blir slik selv.
Jeg gjentar:What's there not to like?

PS. Ikke svar!

89 St Marks

En Brownstone med respekt for seg selv er minst hundre år gammel. Den ligger skulder ved skulder med jevnaldrende, nokså like hus, i en gate med store trær.

Kommer du på besøk, må du først åpne en port. Den slipper deg inn på en liten, hellebelagt plass foran huset. Plassen rommer ikke stort mer enn søplekasser, et lite blomsterbed og et blomstrende tre. Og en gedigen trapp som leder  opp til hovedinngangen.
I en tradisjonell Brownstone ligger inngangsdøra på andre plan. Når sola skinner, inkluderes trappa i bruksarealet. Der sitter naboer og prater, ungdommer "henger" med sine kaffekrus og mobiltelefoner, og om kveldene samles venner på nabotrappa hos meg med  ølbokser og røyk. Det er hyggelig.Jeg tror trappa omtales som "the stoop."
    Den klassiske Brownstoneren består av fire etasjer og er bebodd av  minst to familier.

Under trappa ligger inngangen til utleiedelen. Leiligheten er på hagenivå og den er gjennomgående.  Mange unge familier bor i slike leiligheter. Jeg kikker inn til dem og ser hvem som har gjort det hyggelig der, og hvem som bare er innom for å sove.
      Alle rom i en Brownstone er høyloftede. Husene har minst ett stort, som regel ubrukelig, ildsted. Gulvene er knirkende blanklakkert parkett- de er så vakre. Fra riktig gammelt av var stuene ofte adskilt av kunstferdig utskårede romdelere  i blankpusset mahogny.
En smal knirkende trapp med utskåret rekkverk leder deg opp gjennom etasjene. Hvis ingen endringer er gjort siden huset ble oppført, er badene umoderne, soverommene store og klesskapene en gammeldags utgave av typen walk-in.På baksiden av huset finner du en lang, smal hage som grenser mot nabohager på tre sider . Enkelte  steller pent med hagen sin, forbausende mange lar søppel og villnis leve sitt eget liv der.
Er du interessert i en omsvisning i et Brownstonehus, kan du se noen prakteksemplarer på videoen under - det er en episode av TV serien "This old house". For spesielt interesserte.De mest forseggjorte husene er utstyrt med vakre karnapper i svartmalt treverk. I det fineste karnappet i nabolaget kan du ta en yogatime.

Det bor to slag folk i Brownstonene. De som kom hit først, kanskje for over førti år siden, og som nå sitter på nedbetalte gullgruver. Og så alle de andre som egentlig bor dyrere enn de har råd til, og derfor snakker litt minsunnelig nedsettende om den første gruppen.
Alle som kan, leier ut mest mulig av huset sitt for å dekke en evig strøm av reparasjoner - til og med de som leier selv, leter etter noen de kan dele husleia med.

Eier du en Brownstone kan du egentlig leie ut av hjertens lyst. Først leier du ut hageleiligheten. Så leier du ut toppetasjen- og hvis du har et soverom eller to til overs etter utflyttede familiemedlemmer, leier du ut til airbnb (www.airbnb.com ). Det er slik jeg og mange andre tilreisende har funnet steder å bo her i Brownstoneland.

En sjelden gang dukker det opp et ultramoderne hus midt i en rekke Brownstones. Da vet du at her stod det et hus som ble erklært "beyond repair". Mange Brownstones er "landmarked". Da har den lokale riksantikvaren sagt sitt og du ikke kan foreta store inngrep uten forhåndsgodkjenning.

En vanlig variant er å  bygge ut en etasje på hagesiden, eller kanskje bygge et helt lite, tilbaketrukket penthouse på taket av en Brownstone. Jeg som går rundt og glaner, oppdager mange skjulte perler i hager og på tak. Den som hadde et tak!

Mine folk bebor en etasje i et vanlig murhus på enden av en rekke brownstones. Familien i underetasjen har tilgang til en stor, avskjermet hage som de ALDRI bruker. Jeg kikker misunnelig ned og klør etter å få rote litt i jorda.

Huset har en klassisk branntrapp du kan komme ut på ved å krype gjennom kjøkkenvinduet. Den er ikke stor og skal strengt tatt bare brukes ved brann.Da jeg var her sist vår og lille L var nyfødt, laget jeg en liten liksom-hage på branntrappa.

Nå har jeg utstyrt den med med en liten lapp kunstgress for å dempe følelsen av svimmelhet.
Inntil nylig har det lyst gult av fine påskelilijer der. De varte skikkelig lenge siden det aldri ble varmt. Nå må de byttes ut med noe friskere, men det er problematisk.
Det er nemlig et rikt dyre- og fugleliv i Brooklyns bakgårder. Trærne kryr av store velfødde ekorn. De fargerike fuglene er Red Robins og Blue Jays- og på bakken er det katter, rotter og mus.Tatt i betraktning hvor mange mennesker de må dele plass med, er dette overraskende og veldig sjarmerende.
 Merkelig nok er det ekornene jeg kommer dårligst overens med. Er de så søte egentlig? De spiser iallefall alt jeg setter ut. Så langt ser det ut til at bare påskeliljer og lavendel stå i fred. Alle andre fargerike sommerblomster etes opp med stor appetitt- jeg kan jage og bråke så mye jeg vil- ekornene enser meg knapt. Den store flotte "tåren" jeg kjøpte for en uke siden er redusert til en trist kvast.
Fargeinnslaget på baktrappa er det nå Ikea som sørger for. Diverse solcelledrevne, glorete lamper lyser opp om kveldene. Jeg liker "glor". Jeg peker ofte på den gule rislykten for L og sier SOL. Hun rister på hodet.

  89 St Marks, "min" Brownstone, er et godt sted å bo. Senga måles i kvadratmeter, klesskapet det samme, og jeg elsker utsikten fra de store vinduene. Har jeg nevnt at jeg ser Freedom Tower på Manhattan fra hodeputa? Men min husleie kan ikke ha rukket langt i den endeløse rekken av reparasjoner her denne vinteren.
I februar røk fyrkjelen. I mars var det lekkasje i kjelleren. I april dannet det seg en liten innsjø ved inngangsdøra- over det som skulle være et sluk. Og nå, i mai, er det konstatert at hovedvannrøret fra gaten inn til huset vårt har sprunget lekk. Det betyr at vår gate er sperret av og ryddet for parkerte biler . Fire karer og en gravemaskin er satt på saken.
Det betyr også at Kathleen og hennes fem leietakere er uten vann og toalett på ubestemt tid. Huseier har vært ute en vinternatt før. Hun tar alt med stor ro og omtaler det lakonisk som "the joys of life".  Selv minnes jeg vinteren 2011 på Einaren med tre måneder uten rennende vann. Men den gangen kunne doen skylles ned med vannbøtter. Det funker ikke her. Da Jeff som bor i hageleiligheten glemte seg og gikk på do, gikk det ikke lenge før en illsinna kar spratt opp fra hullet i gata . For å hindre gjentakelser er det nå satt opp lapper på alle doer i huset : "No shit".  Oh shit!

Happy hour

Det har gått litt tregt med bloggingen i det siste. Manglende aktivitet betyr ikke mangel på opplevelser. Tvert imot. Noen ganger hoper opplevelsene seg opp og skaper "forstoppelser".

Match.com

Våren har kommet og gått og kommet på nytt. Også denne årstiden byr på ekstremvær med  kald vind og nedbørsrekord. Sist onsdag regnet det så mye at dagen var en av de ti våteste her siden målinger startet.
    Kalde vinder førte til at den årlige feiringen av kirsebærblomstringen i Brooklyn Botanical Gardens sist helg skjedde uten blomstrende trær. Et solid innslag av fargerike mennesker gjorde det til en stor opplevelse likevel. Takk til mine to nevøer som stilte opp for fotografering da disse matchende geishaene trippet forbi.

A Butterfly for Brooklyn

          Samme helg feiret kunstneren Judy Chicago (The Dinner Party) sin 75 årsdag med en fantastisk "gave" til Brooklyn. En stor pyroteknisk performance  lyste opp hele Long Medow i Prospect Park og ga tusenvis av tilskuere et minne for livet. På slike opplevelsesrike dager er det ekstra hyggelig med familiebesøk. Da vi senere så onsdagens varslede ekstremvær, sa jeg så kjekt at det gjør ingenting, for da går vi på Moma. Som om ikke tusenvis av andre turister i byen hadde trøstet seg med samme idé! Det var en  sørgelig klissvåt og endeløs kø foran museet denne formiddagen.Da museumsbesøket var over, var været så "loddrett" at vi tok gul taxi de få kvartalene ned til Broadway og  "Beautiful", en musikal basert på Carole Kings liv og virke. Morgensendinga på tv  samme dag hadde offentliggjort lista over årets Tony-nominasjoner med to mulige seire til Beautiful, så forventningene var store .

     There is no way around it. Publikumet  kan best beskrives som veldig voksent og veldig lettrørt. Som jeg selv. Det var nesten like tårevått inne i salen som det var regnvått ute. Ikke fordi storyen er trist, men for de fleste i salen ble det et uventet sterkt gjenhør med musikken "vår." Lite er mer følelsesladet. Vurderer nesten en runde til..
      Neste spennede opplevelse var å bli med Brooklyn Brainery på ekskursjon til Staten Island.                                                                 Der gikk vi i Madonnas fotspor

9/11 memorial, Staten Island

fra videoen "Papa Don't Preach". Vi fikk se og oppleve ting  turister sjelden snubler over, det er alltid morsomt. I ettertid har jeg sett Madonnas video  på nytt og på nytt, jeg hadde helt glemt hvor utrolig god den unge Madonna var!
         Men mest av alt er det den velsignede følelsen av solskinn, blomstring og sommervarme som preger tilværelsen i Brooklyn akkurat nå. I dag var alle ute. Parken var full av folk. Foran yogasenteret på Flatbush hadde instruktørene lagt mattene sine rett på fortauet og plassert armer og bein i for meg uforståelige, men tilsynelatende uanstrengte positurer.
Ved tegneseriebutikken i Bergen street var det "happy hour." Gratis tegneserier til alle kunder i dag. Like fullt var det ved en av Park Slopes mange sykkelsjapper; gratis sjekk av bremser og dekk. Fortauene var fulle av barnefamilier på veg til parken eller Farmers Market. Her er søskenvogner svært vanlige- de litt større barna har hjelm, sparkesykler og bena fulle av "spring".
Hjemme i Skien lokkes folk ut i gater og hager når vårsola kommer. Fra mitt vindu i fjerde etasje oppdager jeg at varmen lokker folk ut på takene i Brooklyn. Hvor jeg før hadde utsikt over snødekte tak, dukker det nå opp fargerike parasoller, blomsterpotter og lettkledde mennesker. Den som hadde et tak!
Vinduet mitt står oppe hele døgnet nå. Stråleovnen er permittert og julestjernene lempet jeg en stille kveld inn i hagen til en nabo borti gata. Jeg har fortalt om henne på bloggen min før. Nå fikk jeg bruk for hennes tjenester, jeg tror ikke hun kaster planter. Mitt håp er at julestjernene får asyl i hennes urbane villniss.
Noen har på pur f  hengt opp  en plakat på porten hennes.

Den reklamerer for omvisninger i designerboliger. Ikke pent gjort, men jeg kan ikke la være å flire når jeg går forbi. Men dama lar seg ikke affisere og løfter ikke en finger for å fjerne fornærmelsen. Tøft.
 Gjennom mitt åpne vindu hører jeg glade stemmer fra happy hour i restauranthagen fire hus unna. Jeg hører også fuglesang, kjenningsmelodien til isbilen og brølene fra basketbanen på Bergen street. Happy hour over hele fjæla.
 "Mimosa" er sommerens hit når det er happy hour på barene i nabolaget. Det er en blanding av champagne/musserende vin og presset appelsin. Den er sommerlig gul og gjør deg glad. Jeg ser flere serveringssteder reklamere med så mye gratis Mimosa du måtte ønske, hvis du bestiller full meny. Siste utgave av Time Out New York har registrert fenomenet og oppfordrer folk til å bruke hue og ikke bli en belastning for andre gjester og serveringspersonalet.
  Livet som servitør i denne byen er tøft. Du løper beina av deg, er underbetalt og avhengig av tips for å dekke husleia. Svigerdatter J livnærte seg i bransjen da hun først kom  hit. Det resulterte i sangen " The girl behind the counter" der hun synger : "Please don't bother the girl behind the counter. She doesn't want to be there but she's there just the same".



Etter utallige forsøk har jeg endelig fått til å laste opp en video på bloggen. Det kommer garantert flere ettehvert, for jeg er omgitt av talentfulle unge folk  jeg gjerne vil dele med dere. Hadde  jeg kunnet, ville jeg aller helst delt den herlige energien av vårglade Brooklynites som strømmer inn gjennom vinduet mitt nå . Livet smiler denne vårlørdagen i Brooklyn. It's happy hour folks!