Gratitude is the Memory of the Heart

En liten gresshoppe stikker plutselig innom,her jeg sitter ved hagebordet med planer om å blogge.Den sitter litt før den hopper videre. Jeg undertrykker lysten til å gjøre det samme.
 I seks måneder var blogging en morsom og nyttig øvelse. Den tvang meg til å rydde i hendelser og holde dem fast.Snart seks tusen sidevisninger var en gledelig og overraskende bieffekt. Jeg skrev mest for meg selv, til de som kjenner meg.Men jeg innrømmer at det har vært spennende å sjekke antall sidevisninger og følge med på hvor i verden de er foretatt.
Jeg ser på mine første innlegg at jeg har lært litt underveis. Samtidig spør jeg meg om det har noen hensikt å fortsette. Selv leste jeg ingen blogger før jeg så nytten av å skrive en.Nå følger jeg med på et par blogger,vel vitende om at det sikkert finnes utallige spennede blogger der ute. Men har jeg tid og lyst til å lese dem? Og hvis svaret er nei, bør jeg ikke da sette punktum selv ?Kan ikke en privat dagbok gjøre samme nytta ?
Nei.Dagbok er utelukket. Det er for ensomt å skrive dagbok.Det gir ingen utfordringer rent språklig. Antagelig vil jeg fortsette å blogge med ujevne mellomrom. Vi får se.

 Jeg har vært hjemme i snart en måned. Det har vært gode, skinnende dager- i en helt annen verden. Min egentlige verden. Norge.
Et litt annet Norge enn det jeg forlot synes jeg, et litt kjipere og litt feigere Norge. Som ikke tar imot Dalai Lama. Som vil forby tigging. Som ikke en gang har ambisjoner om å matche våre naboland når det gjelder hjelp til skadde fra Syria.

I New York ble det denne vinteren utgitt en bok som heter "Humans of New York", HONY. Jeg følger HONY som gruppe på Facebook.En eller flere personer går rundt i NYC og tar bilder av og snakker med tilfeldig valgte mennesker på gaten.De får folk til å åpne seg .Ofte fortelles de  mest forbausende historier. Det oftest stilte spørsmålet er : Hvis du kunne formidle et budskap til riktig mange mennesker, hva skulle det være?
  Svarene går selvsagt i alle retninger, men ofte dreier det seg om oppfordringer om å være raus mot sine medmennesker. Det ble til at jeg lekte med tanken på hva mitt svar ville vært.Jeg bestemte meg for at det måtte bli "Gå aldri forbi en tigger uten å gi noe ".
Dette var selvsagt da debatten hjemme raste som verst, men jeg står for det.For selv om jeg bare har noen kroner å gi, så tvinger det meg til å ha øyekontakt med,smile til og forholde meg til det andre mennesket. Som har et liv jeg ikke vet noenting om.
Prektig ? Ikke i det hele tatt. Men nokså harm, når vi som har alt plutselig har mindre vilje til å dele.

Først og fremst har jeg gledet meg over å være hjemme.Å kunne gå fra rom til rom.Å kunne sette meg ute i sola med morgenkaffe og avis. Nyte stillheten .Være tilbake i tosomhet.
Sommer i Norge er godt.Denne sommeren har vært som et perlekjede av skinnende dager. Med en bitteliten båt i Brevikstrand og en skjærgård full av blankskurte svaberg å bade fra, kan intet eksotisk reisemål friste meg når sola skinner.

Avskjeden utenfor 89.St Marks ble selvsagt tårevåt. Det samme ble  neste avskjed noen uker senere, denne gang på Gardermoen. Nå er det nesten tre måneder til neste samvær, det er veldig lenge. Jeg innser at avskjedstårene er prisen vi betaler for å få være sammen. Get used to it. Men jeg skal vokte meg vel for å bli hu derre farmora som griner bestandig. Foreløpig gir lille L heldigvis blanke.
Tårene er det moren hennes og jeg som står for. Men våre tårer er gode, de flommer fordi vi er takknemlige over alle gode dager vi har hatt sammen. Og alle som kommer.

Da jeg reiste fra New York fikk jeg et fint takkekort av foreldrene til lille L med påskriften "Gratitude is the memory of the heart."
I uka de var på Norgesbesøk, fikk vi så mye påfyll av gratitude at minnekortet meldte pass!
Da vi hentet lille L på flyplassen visste jeg at hun ville huske meg.Men en natt over Atlanteren kan være strevsom. Jeg antok at hun ville være reiselei og nokså likeglad til det meste .Men så viste det seg at hun hadde sovet i fire timer.Hun viftet med armene, sparket med bena og hylte av glede da hun så farfar og meg. Øyeblikket ligger på våre harddisker for evig tid.

I påvente av besøket hadde vi, via vår gode venn Finn, anskaffet både seng og vogn. En Tripp-Trapp og gamle leker fra 80-tallet var hentet frem. Dukkeklær vasket. Et gammelt bord etter tippoldemor skulle gjøre tjeneste som stellebord. I hagen ventet en rød huske og et lite plaskebasseng  der det fløt små ender i pastell.
 Et grisedyrt "state-of-the art" bilsete var montert i ToyotaenJeg tenkte forferdet på de tilfeldig plasserte, forovervendte barnesetene egne barn ble plassert i. Verden går fremover, folkens!
Men etter knappe tre kilometer i det nye bilsetet var gjensynsgleden over og lille L ble stille. Etter fire kilometer hylte hun og etter fem kastet hun grundig opp både på seg selv og sine medpassasjerer. Og på bilsetet."Foreta en omberegning" sa vår utdaterte gps, og vi adlød.
Vi innså at det hadde vært  nok reising fastspent i et sete for en stund Vi la inn en mellomlanding i Oslo. Mens foreldrene tok en siesta, trillet vi barnebarnet til nærmeste butikk. På Grønlands Bazar fant vi  et nytt antrekk og ditto rosa sandaler .

Etter påfyll av mat og drikke, iført rene klær og nye sko var barnet restituert. I Middelalderparken bestemte hun seg for å feire første besøk i farslandet med 137 skritt.Vi var sikre på at dette barnet nå var klar for verden på egne ben. Vi gledet oss  til å vise foreldrene hva "vi" hadde prestert.
 Jeg vet fremdeles ikke om de tror oss, for den aktiviteten gjentok hun først vel tilbake i Prospect Park i Brooklyn. Parken vår. Makes sense.

Lille L har to høyst levende oldemødre i Norge. I løpet av besøket rakk hun å  treffe dem begge. Hun har sittet på fang og blitt lest for og lekt med. De har fått smil og latter og kos tilbake, det har vært en fryd.

I tillegg til oldemødrene, har Leona en stor familie i Norge. En fredag var tredve av hennes nærmeste (og seks hunder!) samlet til hageselskap i Skien.
De kom fra Lillehammer og Portør og Oslo og Kragerø og Hvasser og Gvarv. De hadde med seg kaker og brus og bær og vin. Og altså hunder.

Sola skinte og det ble liv og latter og spetakkel. Det ble mat og brus og is og kaker. Det ble konkurranser og vannkrig og hundeglam.
Leona elsket oppstyret og hadde ifølge foreldrene hatt verdens fineste dag. Om kvelden sovnet hun før Klatremus Lillemann var ferdig med første runde av refrenget sitt. Hun er fortsatt Egner-avhengig. Heldigvis, tenker jeg i mitt stille sinn. For faren hennes sier at nå hører han morsmålet i bablingen hennes. Selvfølgelig.

Sola har skint fra morgenhavregrøt til kveldshavregrøt. Lille L har sovet godt gjennom lange lyse netter. Vi har lekt og gått tur og gravd i blomsterpotter og  grus. Vi har spist jordbær og bringebær.

Hun oppdaget at bringebær er perfekt tilpasset tuppen av pekefingeren  . Da farfar ville spise det hikstet hun av fryd. Igjen og igjen. Lille L har sittet på huske og plasket i basseng.Vi har sunget sangene våre. Vi fortsetter å telle trapper og tær og alt som telles kan. Vi fungerer like godt sammen i hennes farsland som i morslandet - og det var en fryd å ha henne her.

Jeg mister litt kontrollen over tårene både når hun kommer og når hun drar, men det gjør vel ingenting? Jeg lover å skjerpe meg før hun blir blir større!
Siste kveld var det middag sammen med tante og onkler. Det er mitt ønske at hun fra ung alder skal ha hyggelige opplevelser knyttet til besøk i Norge. Med god hjelp fra storfamilien la vi et godt grunnlag for det.

Nå er lekene plukket opp og ryddet bort. Farens gamle bamse får bli sittende i den supre lille retro-stolen fra bytteteltet på Rødmyr. Der sitter han klar som assistent hver gang vi face-timer. Så lenge vi ikke har så mange ord å dele er han et viktig hjelpemiddel i vår kommunikasjon.
Ofte skjer det mens Lille L spiser formiddagsgrøt. Da blir bamse i Norge matet med skje samtidig og han smatter og søler og tuller så mye at det forårsaker latter og glade hyl i Brooklyn, i real-time. Vidunderlige nye verden!
Min eneste fornuftige aktivitet nå er å strikke videre på et babyteppe som må være ferdig snart. Jeg kan glede meg til kommende bryllup og fødsel i storfamilien. Glade begivenheter som samler oss.

Gratitude is the memory of the heart. And the Heart never forgets.


PS Jeg har satt meg ned for å blogge mange ganger den siste tida. Og gitt opp. For hjertet mitt har ikke glemt Gaza. Jeg tenker på alle smårollinger , foreldre og besteforeldre som er ofre i denne håpløse konflikten. Uten noe sted å flykte til. Og alt jeg tenker og skriver om mitt lille univers blir meningsløst. De tårene er bare triste.