Det går mot slutten av uke to her. Jeg er
innstallert på hybelen og begynner å få "ornding och reda".Husmorgenet,ikke så plagsomt hjemme,har tatt litt av. Utstyrt med Stålull og First Price kluter fra Norge har jeg vasket og skrubbet. Rommet var ikke skittent, men det har vært leid ut i årevis og jeg fikk behov for å "markere revir".
Noen tulipaner på bordet og en kopp hjemmefra, så ble det "litt mitt".
Bad deler jeg med andre losjerende på samme etasje, i øyeblikket ingen,måtte det fortsette slik.
Jeg setter stor pris på hvor høflige og hyggelige folk er. Stadig vekk sier ukjente "have a good one" når de haster forbi lille L og meg på gata. Dører holdes åpne når jeg kommer med barnevogn,og butikkansatte spør uten unntak "How are you doing ?" Ikke direkte ektefølt kanskje,men et smil og en hyggelig bemerkning smører maskineriet i storbyen.Det spares ikke på "excuse me" og "sorry",dessuten kan en barnevogn ha samme effekt som en hund- bare med forskjellig publikum.Det er alltid noen som stopper og vil snakke.
Selv kan jeg være typisk norsk og taus og finne på å sitte ved siden av en ukjent på toget i timevis uten å veksle et ord.Her prøver jeg å skjerpe meg.På tide å bli voksen.
Jeg var hos frisør i dag,hun var av den pratsomme typen og da det viste seg at hennes sønn og min sønnedatter var like gamle var vi bestiser.Hun ledet to-en i antall babytenner.
Jeg fikk klem da jeg gikk(!) og måtte love å stikke innom så hun fikk hilse på lille L! Will do.
Jeg tok mot til meg og spurte om tips. Jeg synes det er et vanskelig og ubehagelig tema og kunne ønske folk fikk anstendig betalt.20% er visstnok vanlig,frisøren la ikke skjul på at lønna alene ikke gjorde det mulig å få endene til å møtes. Som en gjenytelse fikk jeg tips på hvor jeg best kunne "have my nails done" i nabolaget.
Her er det ingen mangel på tilbud for den som vil pynte på fasaden. Det kryr av salonger av alle slag. Litt overraskende er kundene nesten like ofte menn som damer,enten det tilbys hud-,hår- eller negleservice.
De unge gutta her er fine de også,disse to var på bytur og spurte om jeg kunne ta et bilde av dem foran Barclays senter. Som takk fikk jeg ta et bilde av dem til meg selv.
Det kryr også av fine kaféer i Park Slope, og lite er hyggeligere enn når en superopplagt liten L gjenkjenner farmor gjennom kafévinduet. Da tenker jeg at dette er en av livets beste investeringer.
At familie ikke alltid er like ukomplisert viser denne lille "skriften på veggen " som jeg fant litt lenger nedi gata her..
Stay connected!
