I dag er jeg midtveis.
Tre måneder i Brooklyn er tilbakelagt. Tre måneder ligger foran meg.
Lille L har hatt sin første bursdag med gjester og løve-kake og alt som hører til. Den ikke så store leiligheten rommet over tyve små og store gjester. Underholdningen var selvfølgelig i toppklasse, anbefaler at dere sjekker ut "Jeremy plays guitar" på nettet, siden jeg ikke fikser det der med videoer på bloggen min.
Mormor og morfar var også på besøk. De har begge norske forfedre og jeg serverte kjøttkaker og kålstuing. Det var populært. Kan ikke huske sist jeg lagde det, så takk til appen fra Tine som loste meg trygt igjennom.På spørsmål om hvordan jeg har det er svaret er at jeg stortrives. Både med "zipkode" og med jobb. Det handler litt om å trives med å være så lenge i denne store byen. Men først og fremst handler det om all tiden jeg kan "øse" over det lille barnebarnet. Det gir meg de aller største opplevelsene her.
Når jeg kommer om morgenen sitter hun klar i pysjen og venter på frokost. Jeg lager tre porsjoner havregrøt. En til henne, en til meg selv og en til lille Taco- en chihuauadame på syv år.
Mens jeg mater L (som elsker mat og gaper som en fugleunge) snakker jeg alt jeg orker. Jeg sier navn på alle ting på norsk og vil gjerne tro at språket slår rot et sted i det lille hodet.
Dagene våre er preget av stor ro. Vi skal ingen steder.
Vi synger "bake kake søte" og hun ler og klapper villig med. Klapping er så morsomt!
Størst lykke gjør et dumt lite refereng jeg har i hodet fra barndommens danseskoledager på Lillehammer:
"Først den ene vei og så den annen vei og sssj og sssj og klapp-klapp-klapp".
Når moren hennes og jeg synger det sammen, blir hun så glad at hun kaster seg bakover i stolen. Den er litt ustø. Bør hun ikke få en Tripp-Trapp?
Etter formiddagsluren hører jeg hun romsterer i senga. Jeg åpner døra på gløtt og synger de første ordene av sangen før jeg viser meg. L blir ellevill av forventning og hopper i senga. Hun strekker armene mot meg og vil opp, og jeg vet helt sikkert at dette halve året med henne er en skatt jeg skal bære med meg. Alltid.
Det er de små gjentagelsene som fyller dagene. Visse brytere går vi ikke forbi uten at hun får slå lyset av og på. Visse sanger blir vi aldri ferdige med. Fingre og tær må telles om og om igjen. Egner synger og forteller om skogsmus og røvere. Papirservietter skal rives i biter og flyttes rundt etter ugjennomtrengelige mønstre. Kjøkkenskapet skal sjekkes ut og hvis jeg er uoppmerksom skal hundeskåla tømmes . Jeg kommenterer alt vi gjør og hun babler tilbake.
Når stemningen er ekstra god ber jeg henne si en norsk lang aaaaaa. Da setter hun blikket i meg og sier alle andre lyder enn aaaa. Både hun og jeg vet at hun erter. Så ler hun når jeg rister på hodet - og nå har hun selv begynt å riste på hodet før jeg gjør det. Hun gjenkjenner rutinene og kommer hun meg i forkjøpet.
I baljen plasker hun kan du tro ...
Neste gang jeg blogger skal jeg fortelle om det geniale "Brooklyn Brainery" og "The New York you never will see".
Denne gangen ble bloggen en kjærlighetserklæring til en liten ettåring. Det må være lov. Men den store byen er jo alltid der og rammer inn opplevelsene våre. Det er her vi sitter på kafé eller går i parken. Her gjør vi innkjøp eller studerer ekornet som spiser opp tulipanene våre på branntrappa.Det er her ambulanser og brannbiler farer hylende forbi akkurat i det det skal soves. Her er vi gjengangere på museet og i botanisk hage. Der er her hun har livet sitt med mor og far. Det er her hun skal vokse opp, gå på skole og få venner.
Det er her vi klapper i hendene og er farmor og lille L akkurat nå.
Because we're happy.
Clap along if you feel like that's what you wanna do!
