Om meg

Bildet mitt
I godt voksen alder har jeg tatt et halvt års fri fra jobb for å være granny-nanny for barnebarnet mitt. Hun bor i New York. Hun er ni måneder og jeg er syvhundreogførtiseks måneder. Sammen skal vi oppleve vinter,vår og litt av sommeren 2014 i Prospect Heights,Brooklyn.Lucky me!

Translate

fredag 21. mars 2014

Community Bookstore. The only independent bookstore in Brooklyn to be run by a cat.





Community Bookstore er en liten oase i Park Slope. Den ligger på 7th avenue. Det er fort gjort å gå forbi for den gjør lite av seg. Dette er en uavhengig bokhandel - ikke del av en kjede.  Når du først kommer inn kan du få lyst til å bli der riktig lenge.

Det eneste aberet måtte være den digre katten som har tilhold her. Den er ikke spesielt vennlig. Jeg har faktisk opplevd at ekspeditøren unnskylder seg når jeg kommer til kassa. Katten sover på kortterminalen akkurat nå, kan jeg vente til den flytter seg? Blir den vekket kan den både klore og bite fra seg.
Senest i går var lille L og jeg der med barnevogna. Da lå beistet midt på gulvet uten å gjøre tegn til å flytte seg; vi navigerte rundt hyller og kunder og ingen våget forstyrre dyret. Fascinerende, men jeg vet hvorfor jeg foretrekker hunder.
             Det er flere ting som gjør denne bokhandelen spesiell. Den første er det faktum at det bor mange suksessrike forfattere i nabolaget. Det gjør det enkelt for innehaveren alltid å ha signerte bøker for salg.
    Etter at J og L flyttet hit i 2007 har det vært morsomt å lese litteratur fra området. Til nå har jeg lest Paul Auster, Siri Hustvedt, Jonathan Letham, Jonathan Franzen og Jonathan Saffran Foer. Kona til Foer, Nicole Krauss, har jeg ikke rukket ennå. Lista over kjente forfattere som bor her er sikkert mye lenger.
Det er alltid morsomt med bøker som har referanser til områder man er litt kjent i. Mange av disse forfatterne bruker dette lokalmiljøet som ramme for sine romaner.

  Bakerst i butikken ligger barneavdelingen.Utstyrt med bittesmå Chesterfield-lenestoler. Der sitter som regel minst en nanny med medbragt barn. Det er helt greit å ta bøker ut av hyllene og lese, bare man setter dem pent tilbake.
     Om sommeren står døren åpen til en liten bakhage, og katten kan komme og gå som den vil.
         Community Bookstore har mange arrangementer i løpet av året. Den tar virkelig "community"-delen av navnet sitt på alvor. Det er minst tre parallelle lesesirkler å velge i, foruten den ukentlige presentasjoner av nye bøker. Den gjøres som regel av forfatteren selv." Brooklyn by the Book".
   Det var slik jeg sist onsdag havnet på presentasjonen av Hustvedts nye roman "The Blazing World". Som de fleste ettermiddager var denne kald og hustrig. Knapt tretti personer var møtt opp . Jeg hadde to nyinnkjøpte eksemplarer av romanen i veska, og håpet hun ville signere. Og plutselig stod hun der rett ved siden av meg og pratet hyggelig med folk hun kjente - i følge med ektemann Paul Auster .

 Starstruck!

    I vel en time samtalte Hustvedt (vakker og sympatisk) og vertinnen fra Community Bookstore om boka. Jeg har ikke rukket å begynne på den, men dette var en ypperlig "teaser". Etter seansen inviterte Hustvedt til signering, og nå befinner to signerte eksemplarer med dedikasjoner seg i bokhylla mi her på hybæln. Jeg snakket norsk, sa at vi tok litt del av æren for henne hjemme i Norge også.  Det gledet henne, for Norge var en viktig del av henne. Sa Siri Hustvedt. På klingende bergensk.

Det er fort gjort å gå seg vill i fiksjon og fakta. Har du lest Auster, kan du komme til å tro at du vet en hel del om denne damen.
 I "Winter Journal "forteller ektemann Auster om en kollisjon i Brooklyn.Kona var den som ble mest skadet. Han skriver at sykehuslegen kommenterer hennes vakre nakke som trengte krage, og mens hun snakker til forsamlingen blir jeg sittende og lure på om kollisjonen har funnet sted,og om hun er plaget med nakkesmerter.
 I samme roman forteller han om den norskættede svigerfamiliens juletradisjoner. Det dufter ribbe og surkål fra hver side og han understreker deres iver etter å følge nøyaktig samme mønster hver jul. Jeg nikker og ler.

Da jeg kom hit i januar lå Paul Austers roman "Leviathan"(1993) fremme i Community Bookstore. Den hadde jeg ikke lest, så jeg kjøpte den og har hatt den i veska siden. Her er Siri blitt til Iris, men jeg er like sikker på at det er henne og at alt han forteller om henne stemmer. Nå blir jeg nødt til å gå til anskaffelse av boka til Sophie Calle også, men det er en annen historie.
    Slik hadde det seg at jeg fikk Austers autograf også. Han bladde i mitt litt slitne eksemplar, bemerket at jeg nesten var ferdig og ønsket meg "an enjoyable read" med resten av boka.

Etterpå tenkte jeg på alt jeg gjerne skulle spurt om, og det bildet jeg så gjerne skulle tatt. Men så fant jeg et bilde på nettet av disse to der de nettopp sitter og signerer bøker .

Det er nok tatt for en stund siden, for rett skal være rett, Auster så litt eldre ut. Ifølge ham selv befinner han seg jo også i sitt livs vinter.
 Men akkurat som den fortellestemmen jeg liker så godt, liker jeg selve mannen. Han er likandes. Det er alltid deilig når folk en beundrer "leverer".
Og nå er jeg glad jeg ikke maste om noe,og ikke tok det bildet. Jeg synes det er hyggelig å tenke på at de får leve i fred og ro her. I den nevnte boka "Winter Journal" forteller Auster om livet sitt, med utgangspunkt i alle både synlige og usynlige arr det har gitt ham på kroppen.Han oppgir sin adresse for hver fortalte episode,men når fortellingen går mot slutten ber han om leserens forståelse for at han ikke oppgir nærmere adresse enn Park Slope,Brooklyn. Regner du ikke med at det blir flere flyttelass, Paul?
Men lille L og jeg, vi vet hvor han bor. Vi triller forbi både titt og ofte.Hvis noen spør om adressen vil jeg svare at den får de finne ut sjøl. Men om Paul eller Siri skulle komme ned trappa en dag vi triller forbi, så skal jeg smile og nikke og late som ingenting. Og lagre et mentalt selfie!
                                                        Vi venter forresten spent på at våren skal komme ut av huset sitt også. I munnen til lille L springer det ut nye tenner. Jeg kan foreløpig ikke rapportere det samme om krokus og vårblomster. Jeg har anskaffet et klippekort til Brooklyn Botanical gardens.
Der har de en skråning med påskeliljer som burde stå i fullt flor nå. Den lar også vente på seg.
 Ifølge kalenderen var gårsdagen første vårdag her. Spring has sprung sier reklameplakatene. Not svarer jeg. Kanskje våren har glemt å sjekke kalenderen?
Selv unngår jeg også kalenderen,men jeg vet at jeg snart er halvveis i oppholdet. Foran meg ligger mange spennede opplevelser, de mange jeg har lagt bak meg er på langt nær ferdig fordøyd. Første merkedag nå er ettårsdagen til lille L i slutten av mars. Da kommer mormor og morfar fra Arkansas, tante og onkel fra Minneapolis og vi skal bukke, nikke og neie.
Gid alle barn i verden hadde det like bra som deg. Og meg.








onsdag 12. mars 2014

Radioman






    Radioman er en av NYC's "urban legends". Jeg hadde ikke hørt om ham før i går. Sommeren var innom Brooklyn og rolige Prospect Park var omgjort til en travel location for innspilling av en episode av "The Americans". På plenen foran "vår benk" ble det servert lunsj for filmfolka. Da kom denne karen syklende forbi. Måten han ble tiljublet av filmfolka og omtalen av ham i etterkant gjorde at jeg forstod han var en kjendis. 
      Rundt halsen hadde han en diger radio, derav navnet, og for meg hørtes det ut som om han rapporterte live på radio mens han syklet.Gutta på settet var alle tydlig imponerte over ham, de fortalte at han dukket opp på alle set, at han alltid visste hvor det var opptak i byen og når han dukket opp ble han alltid varmt mottatt av stjernene. De mente at han hadde jobbet "in the industry" på ett eller annet tidspunkt, at noe hadde gått feil og at han var blitt hjemløs. 
  Vel hjemme sjekket jeg ham på nettet. Det viser seg at Radioman er såpass av en legende at det er laget en dokumentar om ham med Robin Williams i hovedrollen. Det ligger massevis av bilder av ham på nettet sammen med Streep og Clooney og andre a-kjendiser. Lille L og jeg kan nå skryte av at vi en gang ble totalt ignorert av Radioman i Prospect Park. 


      Mars måned har vært travel. Først var svigerdatter J og jeg i Madison Sq Garden og så konserten med Sting og Paul Simon. Salen var fullstappet, gjennomsnittsalder 50 + og lukta av pot ikke til å ta feil av. Selv kjøpte jeg billettene lenge før jeg dro hjemmefra. Det angret jeg ikke på.  



"I am so happy to play in Sting's hometown" sa Paul da han entret scenen - Sting supplerte med å omtale MSG som " the musical centre of the world." Så spilte de sammen og hver for seg i drøye to timer. Da lille Paul mot slutten ruslet ut på scenen og sang "Bridge over" ville du hørt nåla. Om den så hadde landet i en høystakk.
   Dagen etter var det konsert i Barclay Center her i Brooklyn. Gjennomsnittsalder 25 denne gangen, ingen røyka pot og alle kunne samtlige tekster. The Avett Brothers spillte.
 Full sal her også. Plass til vel 18.000 i salen. I Norge ville vel en slik ansamling av folk fått sitt eget postnummer ? Jeg har skrevet om The Avett Bros tidligere og lagt ut video med deres hit "I and love and you".
 Refrenget : "Brooklyn Brooklyn take me in" utløste selvfølgelig vill jubel da den kom som ekstranummer. 
Jeg har hatt besøk av mine tre strålende søstre siden sist også. De kom med varer jeg ønsket meg hjemmefra: first price kluter, tørrgjær og knekkebrød. Og best av alt: en skikkelig langkost. Nå skal granny-nanny få sving på vårrengjøringa!

   Det er ikke mulig å være i NY og ikke utnytte hvert minutt både av dag og natt. Iallefall ikke for søstrene sisters. I etterkant innrømmer jeg at det straffer seg å oppføre seg som 26 når kroppen er 62. For å gjøre en lang historie (natt) kort : The Gramercy Park Hotel er vel verd et besøk.

      I kveld er det svigerdatter J som har en "gig" (legg merke til hvem som plukker opp nye gloser) her i Brooklyn. I morgen er planen å høre Siri Hustevdt presentere sin nye bok i Brooklyn Library. Jeg har kjøpt boka,tør jeg be om autograf? Vi får se.
    Fredag skal min søte og hyggelige vertinne K og jeg på konsert med pappaen til L.Han spiller med Maria Schneider Orchestra på Lincoln Center .. og slik fortsetter det.
       Noen ganger er jeg kjempesliten. Noen ganger tenker jeg at jeg skal roe ned og få tilbake hvilepulsen. Vanskelig. Men denne onsdags morgenen har jeg fri og tar en mental opprydding i alle inntrykk. Bloggen er en god hjelp.
   I bakgrunnen har jeg på TV som rapporterer fra en stor eksplosjon i Harlem, der to bygninger med tilsammen 15 leiligheter har kollapset. Kamera går tett på bekymrede naboer og slektninger....
          Denne byen er på alle måter så intens og overveldende at jeg forstår  fastboendes  behov  for å beskytte seg og søke indre ro. Tilbud om yoga og meditasjon finnes på hvert gatehjørne. Før jeg dro hit, lekte jeg med tanken på å prøve yoga. Kule folk med yogamatte under armen og kaffekrus i hånda er et vanlig syn her.

      Nå tenker jeg at å bo på Einaren i Skien er rolig og "meditativt" nok i seg selv. Her i Brooklyn er det nettop "the hustle and bustle" jeg vil være en del av. Hvilepulsen kommer fort nok tilbake. En hvilepils er også innen rekkevidde. Med varmen i går kom  uteserveringen på plass igjen. 




                                                       Stay sober!