Dagene og ukene flyr.
Jeg ser Bokklubben reklamerer for en bok med tittelen "Et helt halvt år". Jeg vet ikke hva boka handler om, men det aner meg at den kan leses som en oppfordring til å ta vare på og verdsette tilmålt tid. I do. Men det føles som mitt halvår her har startet på høygir. Jeg er glad jeg har bestemt meg for å blogge. Det tvinger meg til å sette meg ned og fordøye opplevelsene.
Jeg har alltid iphonen i jakkelomma og tar bilder i øst og vest. Tenker at jeg kan slette, men gjør det ikke. Jeg fyller nettskyene med mine synsinntrykk.Værmessig er det enkelt å oppsummere siden forrige blogg; det er fortsatt vinter i New York. Vi har hatt soldager med snøsmelt, men lavtrykkene står i kø og sørger for gratis påfyll. Skolebusser og kjøretøy sliter, noen skoler har brukt opp årets kvote for "snowdays" og avlyser vinterferien. Ikke populært.
Det har vært litt kaldt å vandre ute.Mye klabbeføre. I påvente av snøsmelt har jeg begynt å utforske Brooklyn med buss. Jeg har tatt både B61 og B65 fra ende til annen.Det har tatt sin tid men det er genialt. Jeg ser mye fint og rart og stygt. Nå vet jeg hvordan jeg skal komme meg til Fairway og til Ikea med buss.
Fairway er en stor mathall som fikk vasket seg av orkanen Sandy, og er relativt nylig åpnet igjen. Den er verd en blogg helt alene, vi får se.
Ikea trenger ingen presentasjon men er nyttig-nyttig her hvor boligarealet er begrenset og smart lagring en nesten olympisk øvelse (høyt under taket).
Jeg gikk umiddelbart til anskaffelse av den smarte lille trappekrakken som sikker heter Ivar. Selv kjøkkenskapene her er for høye for meg.
Tilbake til bussen: Når skumringen kommer og folk tenner lys i boligene sine, blir det juleaften å være passasjer for en "kikker" som meg. Da avsløres de kuleste boliger på de minst tenkelige steder. Brooklynbussen er lokalbuss og trafikkerer gater i Park Slope som er smale nok til å gi et gløtt inn både her og der. Morsomt for folk med min legning.
Det samme forholdet har jeg til alle kjellerleiligheter med vinduer på fortausnivå. Jeg trodde det var små, mørke boliger - men det stemmer ikke . Ikke alltid. I nummer 134 ser jeg rett inn i et utrolig hyggelig kjøkken, så hyggelig at jeg har lyst til å ringe på. Så hyggelig at jeg hver dag krysser gata helt unødvendig bare for å få et glimt inn.
Leiligheten på hjørnet at Carlton og Bergen er sannelig heller ikke å kimse ad, og hva med den enslige eldre damen som bor helt alene i et femetasjes brownstone på motsatt hjørne.Har ikke hun egentlig veldig lyst til å invitere meg på en kopp te?
Hun kan godt få komme på gjenvisitt på hybærn.Jeg har et nytt fargerikt og superfint sengeteppe.Det er ingenting å skamme seg over her.
Konserten med Keith Jarrett var strålende. Mannen er kjent for å ha litt primadonnanykker.Denne kvelden var han så glad for å ha BV og meg der at han pratet og lo og ga FEM ekstranummer- det ene vakrere enn det neste. I mitt hode har Eva Cassidy alltid hatt den fineste versjonen jeg vet av "Over the rainbow".Nå må hun jaggu dele den plassen med Jarrett.
Bilder vil han ikke vite noe av, men jeg knipset et bilde at instrumentet han spilte på før han kom på scenen i Carnegie Hall. Voilà.
Vi har unnagjort Valentinsdagen også, siden forrige blogg. Det har vært rosa og blomster og hjerter alle steder i ukesvis. Hjemme er det vel mest en dag for tenåringer ? Her er det blodig alvor. Min svigerdatter fikk blomster og ble behørig "wined and dined". Alle restauranter i nabolaget har hatt skilt på døra i ukesvis og oppfordret folk til å reservere de får plassene som måtte være ledige.
En av mine yndlingsrestaurenter på Vanderbilt hadde følgende kreative oppslag på døra:
Mat og måltider fortjener egne blogginnlegg. Her jeg bor er jeg omgitt av mat. Hvis jeg slår en radius på et par hundre meter rundt hybærn har jeg mat fra alle verdensdeler i alle prisklasser.Det er lite eller ingenting å spare rent prismessig på å lage middagen hjemme. Med de lange arbeidsdagene folk har her, forstår jeg hvor fristende det er med take-ins. Det er bare å gå på nettet, orientere seg ut fra eget postnummer og så velge verdensdel. Svigerdatter J og jeg får for tiden columbiansk mat levert på døra.Alle leverer på døra.Små menn med refleksvest på små mopeder farer rundt fra dør til dør med sin varme mat. De har ikke hatt det lett i det siste. De kommer fortest frem ved å kjøre på fortauene, men de er knapt nok tilgjengelige for fotgjengere for tida.
Rett over Flatbush ligger mitt "stamsted". Det er en sushirestaurant der det går an å spise seg mett for 12 dollar. Der er det nettilgang,vindusbord og helt greit å være enslig dame. Skjønt, var hun ikke litt medlidende severingsdamen som sa "Happy Valentinesday "til meg da jeg betalte for mitt enslige måltid den 14 februar?
Stay put!
PS Så kult med 2400 sidevisninger. Skulle gjerne hatt flere følgere. Kom igjen!
