In the Garden of Eatin'

   Jeg står opp klokka seks de fleste hverdager. Da rekker jeg å kapre dusjen før Menjoo. Hun er student fra Korea.Menjoo  er ung og vakker og trenger følgelig adskillig lengre tid på badet enn jeg .Det sies at koreanske kvinner er verdensmestre i plastisk kirurgi, så kravene til et perfekt ytre er kanskje store.
      Sjefen min er likeglad med hvordan jeg ser ut på jobb. Bare jeg dukker opp i tide og leverer havregrøt og påfølgende måltider i rett rekkefølge og med ikke altfor lange mellomrom er hun happy.
  Nå er vi forresten "on the road" igjen. Fortauene er synlige, benkene i parken er snøfrie og  barnevognlivet rimelig  problemfritt.
    I parken sitter vi litt med nesa vendt mot sola og nyter. Jeg nyter, hun sover. Når hun våkner sitter vi på benken en stund til. Vi har med niste, og parken er full av grådige og nysgjerrige ekorn som gjerne vil ha en smak. Til stor glede for sjefen. Dessuten er det fullt av barn på akebrett, barn som lager snømann og småbarnsmødre på "playdate".
                 Yrende liv, her er det er levelig både for store og små!

       
Sist helg fikk vi en forsmak på vår igjen. Når sola varmer blir alt forandret. Da kryper det fram fra under plattingen skapninger i alle størrelser og fasonger og  farger.Fargeprakten er stor både når det gjelder hår og klær. Det er dette mangfoldet og følelsen av at alt er tillatt som gjør Brooklyn så utrolig sjarmerende.

Søndag er ikke automatisk synonymt med fridag for New Yorkere.Ingen tar vel sjansen på å holde sjappa stengt når folk er ute. Men svigerdatter J har fri, så vi startet dagen på kaffebar.Sola skinte og alle var i godt humør. Lille L er forresten  alltid blid. Tross sin unge alder hun vært på denne kafeén ofte nok til at personalet vet hva hun heter og ønsker henne velkommen.Mitt urbane barnebarn.

     Målet for søndagsturen var en ny mathall i et område av Brooklyn som heter Gowanus. Den er kul og hip og visstnok "bærekraftig". Fremfor alt er den beryktet for et ufattelig vareutvalg og har forårsaket folkevandring. De kaller det grocery-tourism.
Her er slakteren tilbake i butikk, men han er gjemt bak glassvegger så ingenting skal lukte eller virke ulekkert.
  Mye av vareutvalget er fairtrade eller kortreist fra lokale leverandører.Skal vi tro produktinformasjonen har alt vi setter gaffelen i  hatt verdens lykkeligste oppvekst,garantert fritt for antibiotoka,palmeoljer og genmodifisert fór.
Midt i det hele  en liten vinylbutikk og når du tror du har sett alt oppdager du knivsliperverkstedet, avdelingen for trancherbrett og selvsagt det egne kaffebrenneriet.
  Wow!
På taket er det uteservering, drivhus og solcelledrevne vifter for varme dager. Uansett hvor "miljøvennlig"; plakatene med i slagordet " alleviating poverty worldwide" blir likevel kraftløse i denne vrimmelen av varer.
  Jeg har vært i ett og annet velassortert varehus før,men dette tar kaka. Jeg forstår at det har blitt et mål for "grocery-tourism" blant folk i Brooklyn. Det blir garantert ikke siste gang jeg legger turen dit.

Denne matbutikken har gitt et litt slitent nabolag et løft. Kanalen Gowanus, ifølge Wikipedia "one of the most polluted bodies of water in the United States" er nå utstyrt med gangstier og benker. Utsikten til Lower Manhattan  og Freedom Tower er strålende, og du når du forlater stedet med overfylte papirposer skjønner du at du er på veg ut av "the Garden of Eatin'".

Kulda er tilbake. Skuldrene er igjen høye der vi haster gjennom gatene for å komme innendørs. Det skal komme ny snø. Men følelsen er en annen. Nå vet vi at våren som gjorde oss så bekymringsløse og yre hele helga kommer tilbake. Snart. Og vi er klare.

                                                                 Stay hungry!

At the corner of happy and healthy.

Dagene og ukene flyr.
Jeg ser Bokklubben reklamerer for en bok med tittelen "Et helt halvt år". Jeg vet ikke hva boka handler om, men det aner meg at den kan leses som en oppfordring til å ta vare på og verdsette tilmålt tid.  I do. Men det føles som mitt halvår her  har startet på høygir. Jeg er glad jeg har bestemt meg for å blogge. Det tvinger meg til å sette meg ned og fordøye opplevelsene.
Jeg har alltid iphonen i jakkelomma og tar bilder i øst og vest. Tenker at jeg kan slette, men gjør det ikke. Jeg fyller nettskyene med mine synsinntrykk.
Værmessig er det enkelt å oppsummere siden forrige blogg; det er fortsatt vinter i New York. Vi har hatt soldager med snøsmelt, men lavtrykkene står i kø og sørger for gratis påfyll. Skolebusser og kjøretøy sliter, noen skoler har brukt opp årets kvote for "snowdays" og avlyser vinterferien. Ikke populært.

Det har vært litt kaldt å vandre ute.Mye klabbeføre. I påvente av snøsmelt har jeg begynt å utforske Brooklyn med buss. Jeg har tatt både B61 og B65 fra ende til annen.Det har tatt sin tid men det er genialt. Jeg ser mye fint og rart og stygt. Nå vet jeg hvordan jeg skal komme meg til Fairway og til Ikea med buss.
Fairway er en stor mathall som fikk vasket seg av orkanen Sandy, og er relativt nylig åpnet igjen. Den er verd en blogg helt alene, vi får se.
 Ikea trenger ingen presentasjon men er nyttig-nyttig her hvor boligarealet er begrenset og smart lagring en nesten olympisk øvelse (høyt under taket).
Jeg gikk umiddelbart til anskaffelse av den smarte lille trappekrakken som sikker heter Ivar. Selv kjøkkenskapene her er for høye for meg.

Tilbake til bussen: Når skumringen kommer og folk tenner lys i boligene sine, blir det juleaften å være passasjer for en "kikker" som meg. Da avsløres de kuleste boliger på de minst tenkelige steder. Brooklynbussen er lokalbuss og trafikkerer gater i Park Slope som er smale nok til å gi et gløtt inn både her og der. Morsomt for folk med min legning.

Det samme forholdet har jeg til alle kjellerleiligheter med vinduer på fortausnivå. Jeg trodde det var små, mørke boliger - men det stemmer ikke . Ikke alltid. I nummer 134 ser jeg rett inn i et utrolig hyggelig kjøkken, så hyggelig at jeg har lyst til å ringe på. Så hyggelig at jeg hver dag krysser gata helt unødvendig bare for å få et glimt inn.
 Leiligheten på hjørnet at Carlton og Bergen er sannelig heller ikke å kimse ad, og hva med den enslige eldre damen som bor helt alene i et femetasjes brownstone på motsatt hjørne.Har ikke hun egentlig veldig lyst til å invitere meg på en kopp te?
Hun kan godt få komme på gjenvisitt på hybærn.Jeg har et nytt fargerikt og superfint sengeteppe.Det er ingenting å skamme seg over her.

           Konserten med Keith Jarrett var strålende. Mannen er kjent for å ha litt primadonnanykker.Denne kvelden var han så glad for å ha BV og meg der at han pratet og lo og ga FEM ekstranummer- det ene vakrere enn det neste. I mitt hode har Eva Cassidy alltid hatt den fineste versjonen jeg vet av "Over the rainbow".Nå må hun jaggu dele den plassen med Jarrett.
Bilder vil han ikke vite noe av, men jeg knipset et bilde at instrumentet han spilte på før han kom på scenen  i Carnegie Hall. Voilà.

Vi har unnagjort Valentinsdagen også, siden forrige blogg. Det har vært rosa og blomster og hjerter alle steder i ukesvis. Hjemme er det vel mest en dag for tenåringer ? Her er det blodig alvor. Min svigerdatter fikk blomster og ble behørig "wined and dined". Alle restauranter i nabolaget har hatt skilt på døra i ukesvis og oppfordret folk til å reservere de får plassene som måtte være ledige.
En av mine yndlingsrestaurenter på Vanderbilt hadde følgende  kreative oppslag på døra:

Jeg skulle like å vite hvilken ektemann "in his right mind" som inviterer fruen på "Hillary & Bill"-menyen . Menyen taler vel for seg selv; rødbeter og kjeks.

Mat og måltider fortjener egne blogginnlegg. Her jeg bor er jeg omgitt av mat. Hvis jeg slår en radius på et par hundre meter rundt hybærn har jeg mat fra alle verdensdeler i alle prisklasser.Det er lite eller ingenting å spare rent prismessig på å lage middagen hjemme. Med de lange arbeidsdagene  folk har her, forstår jeg hvor fristende det er med take-ins. Det er bare å gå på nettet, orientere seg ut fra eget postnummer og så velge verdensdel. Svigerdatter J og jeg får for tiden columbiansk mat levert på døra.Alle leverer på døra.Små menn med refleksvest på små mopeder farer rundt fra dør til dør med sin varme mat. De har ikke hatt det lett i det siste. De kommer fortest frem ved å kjøre på fortauene, men de er knapt nok tilgjengelige for fotgjengere for tida.

Rett over  Flatbush ligger mitt "stamsted". Det er en sushirestaurant der det går an å spise seg mett for 12 dollar. Der er det nettilgang,vindusbord og helt greit å være enslig dame. Skjønt, var hun ikke litt medlidende severingsdamen som sa "Happy Valentinesday "til meg da jeg betalte for mitt enslige måltid den 14 februar?

Dagen siste snøbilde har jeg tatt fra akkurat det stambordet på den stamrestauranten.Hvis du ser godt etter ser du en kraftig utelampe på venstre side. Den lyser opp gatedøra der jeg bor. Hybærn er i fjerde etasje, at the corner of happy and healthy.

                                                                  Stay put!


PS Så kult med 2400 sidevisninger. Skulle gjerne hatt flere følgere. Kom igjen!

OWL Trio EPK (+ spilleliste)

Note to self .

Jeg har vært her i en måned nå, og begynner å få en følelse av hvordan ting fungerer i vintereplet.
 Det er første gang på lenge jeg ikke har tilgang på bil. Slik er hverdagen for alle jeg kjenner her. Da tenker og handler man annerledes.  Handler, bokstavelig talt.
Det er ikke populært å komme drassende med veldig store pakker på overfylte tog, løsningen er netthandel. Det foregår hjemme også, men ikke i samme skala. Her kommer bleier og vaskemidler og alt som ikke er ferskvare på døra. Hver formiddag - helst når lille L akkurat har tatt seg en lur - ringer UPS eller FEDEX på døra og vil levere pakke. Den uskrevne regelen er at alle åpner og tar i mot på vegne av sine naboer.

   Hvis ingen er hjemme, er det bare å henge opp en lapp til postmannen med instrukser. Det funker, og pluselig virker storbyen litt snill og landsbyaktig. Naboer stiller opp for hverandre,alle er i samme båt.
Note to self: Slutt å spørre ut mannen via dørtelefonen om hva han har i pakken og hvem han skal levere til. Bare lukk opp!


   Ferskvarer handles i butikken eller aller helst på farmers market. Gjerne i helgene. Da kommer barnefamiliene ut med bikkjer og gammel-dame-handlevogner (kjekke!) og fyller opp med "class A", "organic", "free-range", "premium", "grass-fed"," hipster-shit" :)
     I denne delen av byen er folk bevisste på hva de spiser. Her skal det være organisk. Jo mer urban, jo mer bevisst er kunden på at det bare er det rene og naturlige som duger.
Note to self: Heller et skrukkete organisk eple, enn et med kunstig røde bollekinn og holdbarhetsdato inn neste millenium.

Noen ganger hender det at jeg må sende ting med posten . Da kan jeg enten gå 50 meter nedover Flatbush til UPS eller 50 meter i motsatt retning til UPS. Same-same, but different.
Note to self: IKKE  velg feil filial. Der sitter det to personer som hater jobben sin så intenst at ingen som er innom slipper unna deres oppsparte vrede. De er et unntak fra "How are you doing?"-regelen.Du er heldig hvis de gidder å se opp. Norge er ikke et land de regner med. Jeg spurte hvor lang tid det ville ta før mors brev kom fram .Fra en til fire uker,var svaret.
- Hvorfor så lang tid?
-  Things can be difficult over there .

 WHAT ?

   Selv for et brev fyller de ut et skjema som må godkjennes med signatur. På pur f. Siden jeg aldri lærer mitt amerikanske telefonnummer utenat, lager jeg kø. Da blir folk sure på meg på begge sider av skranken. Sånn er det ikke i filialen nedi gata, og brevet tar en uke. Note to self.

    Med et par unntak,er alle jeg kjenner her på alder med barna mine. Alle driver med musikk - og har egne hjemmesider . De skulle jeg gjerne legge lenker til på bloggen min slik at dere kan stikke innom dem, men det får jeg ikke til. Jeg finner "templates" som tillater lenker, men de vises ikke på bloggen. Det er bare SÅ mye tid jeg er villig til å bruke på denslags, og den er overskredet forlengst. Note to self : Prøv igjen!

Været skaper mye trøbbel nå, og en liten forsinkelse får store konsekvenser. Alt må planlegges ut fra sannsynlige forsinkelser på baner og veier, og de gule taxiene er ikke like villige til å kjøre til Brooklyn i sørpa.
 Jeg hadde et lite håp om å lure vinteren i år - men nå er jeg glad for alt jeg har av antrekk som begynner på "vinter -".

Jeg planla for et opphold i the big apple, men glemte  vintereplene!

Kulde og sørpe og små forsmedeligheter er fort glemt når jeg kommer frem til min lille arbeidsgiver med én tann og vaklende forsøk på gange. Hun ler rått av mine forsøk på å få henne til å si en norsk aaaaaa- og er en god og glad unge. Vi har god tid sammen, " i baljen plasker hun kan du tro, vi hører aldri hun skriker no'". Det er gode dager.

    Kveldens program er middag med Bjørn Vidar. Vi skal på konsert i Carnegie Hall og høre Keith Jarrett. Derfra skal vi videre til Smalls for å få med siste sett av konserten til Lage Lund.

                                                            Note to self : Heldiggris!