Et helt halvt år. Brevet til Leona.

                                                                                                             

Kjære lille Leona,

Det er litt teitt å skrive brev til en som ikke kan snakke, langt mindre lese. Jeg gjør det likevel. Istedet for å legge brevet på en hylle, har jeg valgt å legge det på en sky. Du som er så glad i å klatre, når nok opp og får tak i det en dag. Jeg vil gjerne at du sier fra til meg når du har hentet det ned og lest det. Avtale?

Januar

Det er skikk og bruk å takke for seg når man har vært på besøk. Dette besøket har vart lenge.  Fisk og gjester stinker etter tre dager vet du, men i vårt tilfelle er det søren meg ikke gjesten som har stinket.
Jeg har med glede byttet bleiene dine. Det har blitt noen. Det har bare vært hyggelig, selv med en liten kålmark som deg på stellebordet.
     Da jeg kom, oppførte du deg forresten nokså pent . Nå er bleieskift en vertikal øvelse som krever lett tilgjengelige avledningsobjekter (iphoner, fjernkontroller) og må planlegges nøye. Du har så mye annet du heller vil gjøre.
    Når bleie og klær er på plass, står du gjerne og hopper på stellebordet. Da får jeg noen små armer rundt halsen og en  klem, eller et smellkyss midt på munnen hvis jeg er heldig. Jeg kjenner hjertet slå på oss begge. Lite ante jeg at hele denne bestemorgreia er som en forelskelse !
      For ett år siden sa moren din at hun syntes jeg skulle gå av med pensjon og komme hit. Jeg ristet på hodet og sa at det er nok dessverre helt umulig. Men tanken var sådd. Ingenting er umulig. Hurra!

Februar

Jeg er så utrolig glad for all  tiden vi har fått sammen, både vi to og alle fire.
 En kveld i vinter da moren din kom sent hjem fra jobb, faren din hadde middagen klar  på bordet og jeg overrakte henne en ferdigbadet og fornøyd ettåring  utbrøt hun : Jeg synes tre voksne og en baby er helt perfekt!
 Det synes sannelig jeg også. Jeg har ikke tall på alle hyggelige stunder ved kjøkkenbordet der du sitter i barnestolen din og gjøgler og får altfor mye (?) oppmerksomhet.
 Jeg har prøvd å gi foreldrene dine rimelig rom til å være farmorfri, men når jeg vil gå har de spurt: Hva? Blir du ikke til middag? Hvorfor ikke det?
      Tusen takk. Dere skulle bare vite hvor lenge jeg skal glede meg over alt dette.
  Vi har blitt et halvt år eldre både du og jeg, lille L, og det har skjedd mye med oss begge. Du har utviklet deg fra baby til en liten jente med stadig flere ferdigheter og stadig tydeligere personlighet. Du må være født glad. Du elsker tull og tøys.

Mars

Jeg har ledd utrolig mye dette halvåret - mest av deg. Jeg føler at tiden sammen med deg bare kan ha gjort meg yngre. Jeg har måttet gå i mange trapper  og jeg har båret mye og tungt. Det har gjort godt. Dessuten har jeg startet dagen sammen med deg over hver vår tallerken havregrøt. Det har også gjort godt. Og ikke minst har vi vært ute og gått. Jeg har trasket med deg i vogn i all slags vær. Vi har frosset og svettet og blitt kliss våte, men vi har vært overraskende friske hele tiden begge to.
   Du har fått fire nye tenner i tillegg til de to som såvidt syntes da jeg kom. Det har ikke alltid vært behagelig for deg, og på dager da tennene dine sprengte og nesa rant, har jeg sittet med en varm liten kropp på fanget og bladd i bøker og trallet og trøstet. Jeg hadde "Charlie Browns X-mas special"  på min pc da jeg kom. Den har jeg  liggende der til eget bruk. Så morsom!

April

-I always get depressed at Christmas. I always get a lot of junk.I never get what I really want,sier Lucy.
-What do you want? spør Charlie.
-Real estate!

  En dag i vinter da du var sliten og sutrete og jeg hadde brukt opp alle mine trøste-og-bærekrefter, kom jeg på at  kanskje du også ville like Charlie Brown.Det ble starten på et kjærlighetsforhold!
   Nå har du sett filmen utallige ganger. Bare i små bolker av gangen, men du kan den utenat. Når Lucy brekker seg fordi Snoopy har kysset henne, hviner du i vemmelse sammen med henne. Men du hviner først, for du vet akkurat når den scenen kommer.
   Når Snoopy står bak ryggen til Charlie Brown og hermer etter ham med noen små håndbeveglser gjør du det samme. Du først. Å, Leona.
  Vi har hatt mange dager i tosomhet fra morgen til kveld. Vi har faste rutiner for alt vi gjør- fra morgenstell til kveldsbad. Etter morgengrøten står du på en stol og leker med vann i vasken på badet. Vi har en stilltiende avtale om hva du har lov til å putte oppi. Du sender skråblikk mot mors kosmetikk og fars barbermaskin på hylla rett ved. Så ser du på meg i speilet, rister på hodet og ler. Du har lyst, men du gjør det ikke. En avtale er en avtale. Og mens du blir klissvåt, så vi må skifte alle klær en gang til, får jeg lov til å børste håret ditt som vokser seg krøllete.Å,Leona!

Mai

Du er flink til å leke selv. Jeg har latt deg være i fred med lekene dine i lekegrinden ganke ofte. Moren din har latt deg låne mange fargerike armringer. Du trer dem på armer og bein. Du er ganske jålete og veldig jentete. Du er varsom og forbausende forsiktig med ting du får tak i. I ubevoktede øyeblikk rapper du lysraskt nærmeste iPhone og får Siri til å presentere seg. "My name is Siri, how can I help you?"
Din kjærlighet til myke kosedyr er uovertruffen. Når du plukker opp bamse eller den lille grå elefanten sier du mmmmmm og tommelen går automatisk til munnen. Du lener deg mot dyret, gnir deg litt på nesa, og jeg vet at nå er det tid for en lur. Moren din og jeg er enige i at du er en skikkelig klisjé-baby. Too cute.
 Du sovner til akkompagnement fra Dyrene i Hakkebakkeskogen eller Kardemommeby. Du har alt brukt opp en cd-spiller. Du ligger og lytter før du sovner. Jeg er utrolig nysgjerrig på hva du får med deg, om noe i det hele tatt. Du har jo bare levd litt mer enn ett år. Men når ekornbarna roper Hurra! fordi de har funnet vesle Bamsemann, jubler du litt i halvsøvne før du snur deg rundt og sover.

-Det er så rart med deg Klatremus. Du samler aldri nøtter og arbeider som oss andre. Alikevel er du alltid så fornøyd.
-Jeg spiller heller musikk og er glad, svarer Klatremus.
-Du kan ikke leve av det,sier Morten.
-Jeg kan ikke dø av det heller!

Hm. Hva slags vranglære har jeg påført deg ?

  Vi har klappet oss gjennom mange sanger dette halvåret. Å klappe er morsomt, å telle er morsommere. Vi teller fortsatt fingre og tær, men også trapper opp og trapper ned. Vi teller seksten trinn opp og femten trinn ned. Vi hopper alltid det nederste trinnet. Du vet det skal skje, og gleder deg til det hele vegen ned trappa
   Når vi er ute og går, kan du plutselig få øye på tærne dine i de røde sandalene. Da må du sette deg på huk og telle dem før vi kan gå videre. Å Leona, så mye glede.

Juni 

Jeg har buksert vogna di opp trapper og ned trapper. Mellom alle slags klessatvtiv og butikkinnredninger.Inn i prøverom. Gjennom snøfonner og på plener. Du sitter så rak i ryggen. Kommer en liten sommervind strekker du armene frem og vil holde den fast.
  Akkurat nå ligger vi i intensiv gå-trening.Vi noterte oss for fire skritt i den 24 juni. Vi så det, både moren din og jeg. Du kan gå, du bare vet det ikke. Dessuten er du god til å synge, danse og snakke. Ok da, sangen er vel mest nynning, dansen mest hopping og språket rent babbel, men for denne farmoren er det hevet over enhver tvil at du er sjeldent begavet. Rent objektivt sett.
 Du elsker lekeplassen på Underhill med husker og klatrestativ, og haugevis av store First Price leker tilgjengelig for alle. Vi bor i en storby, men lekene på lekeplassen får stå i fred ute hele døgnet . Dette er Brooklyn, folkens!

The Playground Diner

 Etter en god time på lekeplassen er vi slitne begge to.Vi avslutter alltid med såpebobleblåsing. Det blir du ikke lei av. Jeg blir ikke lei av å se gleden din. Du vet jeg har en flaske med såpebobler i veska, du finner den fram og rekker den mot meg. Det skal blåses.

Vi er stamgjester på mange små kaffebarer i nabolaget. I vinter måtte vi inn og varme oss, nå oppsøker vi de med aircondition. Vi har delt milkshake og bagels og iste og, for å si det som der er, en og annen "iced latte" også.

Vi har blitt akkurat så gode venner som jeg håpet. Du stråler når jeg kommer. Da jeg løftet deg opp her en dag, tok du ansiktet mitt i hendene dine og hylte av glede. Vi skvatt litt alle mann.

  Nå må jeg pakke sammen og komme meg over havet igjen. Det blir så trist og rart å ikke se deg hver dag.  Jeg har fått lov å være tett, tett innpå deg så lenge . Det har vært fantastisk. Vi har ledd og lekt og hatt det så utrolig fint sammen.
 Vi skal fortsette å være farmor og Leona på Facetime og i "real time".Vi skal  besøke hverandre så ofte vi kan. Jeg er ikke så lei meg for at du bor her,  jeg LIKER Brooklyn.
   Jeg befinner meg pr i dag høyt oppe på din liste over populære personer. Jeg skal jobbe hardt for å  beholde  plasseringen. Jeg gleder meg til alt vi har foran oss.
     Jeg er utrolig takknemlig for at foreldrene dine så raust har delt deg med meg. De er kloke og gode, så jeg bekymrer meg ikke for deg. Dessuten kommer du på besøk til Norge om kort tid. Det gjør denne avskjeden så mye lettere. Når jeg kommer hjem skal jeg bli mormor. Et nytt fag å lære. En ny stor glede.

   Tusen takk for meg, kjære lille Leona. Gullungen til farmor . Det har vært en lykke å  være sammen med deg "my Brooklyn Baby."
                              My cup runneth over..

Klem fra granny-nanny.

PS Ikke glem at du må lære norsk, Leona. Ellers kan du aldri lese denne lille historien om deg og meg i Brooklyn. Et helt halvt år!
                                                   
                                                      Her kommer rulleteksten:      

Bloggen er  hovedsakelig skrevet på locations i Brooklyn, New York, i perioden 1/1- 30/6.2014

I hovedrollene:
Leona (barnebarnet)
Joy og Lage (hennes foreldre)
Taco ( Leonas hund)
Rosalie og Don ( mormor og morfar i Arkansas )
Spencer (vår venn og trofaste sjåfør av Jazzcar )
Kathleen Watson( min vertinne og støtte i motvind og meltdowns )
Jeremy Zmuda (god venn gjennom mange år)
Bryn Roberts (ditto)
Darcy, Orlando og Nadia Le Fleming(ditto)
Jo Lawry og Will Vinson(ditto og dessuten nygifte)
Randy Ingram og Livia Bloom (ditto)
Ingrid Jensen,Jon Wikan and Kårinna (ditto, raincheck ?)
Liz Blake (verdens søteste babysitter og mest omtenksomme person)
Virginia Roberts (en fantastisk dame)
Sarah, Nick og Cynthia i første etasje (snille, hyggelige naboer)

Jessica, Rick og lille Rose (som ble født mens jeg var her) (ditto)
Helena (spåkone, renhold)
Celia (forbilde, renhold)
Mr George (altmuligmann)

På gjestelista fra Norge :
Andreas Lund (Leonas farfar)
Øivind F Lund (Leonas onkel)
Gry Borg ( søster )
Thale Rolstad (ditto)
Stine Rolstad Brenna (ditto)
Bjørn Vidar Solli (svigersønn, Leonas onkel)
Ronja Rolstad (niese)
Rein Rolstad (bror)
Inger Marie Lund (svigerinne)
Peder Lund Klausen (nevø)
Jakob Lund Klausen (nevø)

Catering:
Lage Lund (hverdag og fest)
Joy Lund (næringsrik og sunn babymat, bursdagskake,pannekaker og himmelske muffins)
Jeremy Zmuda (festmat)
Will Vinson (bbq)
Rosalie og Don (helpensjon)
Randy Ingram (brasiliansk festmat)
dessuten:
Hungry Ghost, Milk Bar, Franny´s, R&D Foods, Flatbush Farm, Le Gamin, Amorina

Musikken ble sunget/spilt av:
Joy Dragland, Lage Lund, Randy Ingram, Jeremy(Zmuda) Plays Guitar, Bryn Roberts, Will Vinson, Orlando Le Fleming, Jo Lawry, Maria Schneider Orchestra, The Mingus Band, Kurt Elling, Keith Jarrett, Paul Simon og Sting,The Avett Brothers,Emmylou Harris,Billy Joel og Aretha Franklin og sist men ikke minst : Torbjørn Egner.


                                     En stor takk til befolkningen i Brooklyn.
                                                  See you soon !

                                              That's some bad hat, Harry!

Counting down,summing up.

Do you guys ever do playdates? spør en ung mor meg. Vi møtes ved et bordhjørne på  Hungry Ghost, begge leiende på småjenter i sandaler . To ettåringer med like vaklende gange og like halskjeder. Småjentene tar  litt forsiktig på hverandre og smiler.
Jeg må si som sant er at denne granny-nannyen er i ferd med å pakke sammen. Men jeg kan heldigvis introdusere mammaen til lille L. Navn og nummer utveksles. De bor i samme gate. Dumt at jeg ikke får være med på fortsettelsen!

Jeg skal ikke gå i snørr- og tårefella, hverken når jeg" blogger ut" eller når jeg drar. Jeg skal holde meg til opprinnelig plan og konsentere meg om hvor utrolig heldig jeg er som har fått oppleve dette eventyret. Mann og voksne barn hjemme sier det blir bra å få meg hjem nå. Jeg kommer.

Seks måneder på hybel i Brooklyn har gitt meg mye tid både sammen med lille L og sammen med meg selv. Jeg har blitt overrasket over oss begge, flere ganger. Jeg har dessuten opplevd utrolig mye. Stripa med brukte billetter til diverse forestillinger er et  tydelig bevis. Mye kultur. Jarret og Simon og Sting. Aretha Franklin.
Mange jazzkonserter i små klubber. Store flotte museer og små rare gallerier. Philadelphia og Arkansas.

 Det har vært litt (beskjeden) ukultur også, heldigvis. Forrige torsdag var byen varm og klam. Da jeg ruslet hjem etter jobb tidlig på kvelden var ALLE ute. Alle utebord var fylt av mennesker som slappet av med kaldt drikke etter en varm dag.
Jeg må bare si det som det er. Jeg elsker å gå på bar i New York. Jeg elsker cocktails. Barene er kule, stemningen og musikken god og det samme er drinkene. Tidlig i vinter sa jeg til moren til lille L at jeg hadde så lyst til å gå på bar, men måtte ha selskap. Du er i New York nå, Vigdis,svarte hun. Her er det like vanlig for enslige å gå på bar som på alt annet. Byen er full av enslige.
På ett eller annet tidspunkt en kald vinterkveld mannet jeg meg opp og tok et glass rødvin på nabobaren. Det gikk helt fint.
Så denne varme torsdagskvelden bestemte jeg meg for å sette meg i baren på Flatbush Farm. Kul bar. Fin musikk. Jeg hadde med meg avis og facebook, bestilte en skål oliven og en"Garden- snake" ( gin, tonic, is, agurk og mynte).
Frisk og god. En drink ble til to, muligens tre. Da det ble tid for å betale og gå, kom bartenderen bort og beklaget : kortet mitt ble avvist. Hadde jeg muligens kontanter eller et annet kort? Ikke det,nei. Så måtte jeg bite i det sure eplet og ringe faren til lille L, han som jeg er moren til, og be ham komme : Can you please bail me out?
  LOL, som Facebook ville sagt.

   Jeg har truffet så mange søte og rare mennesker i hverdagen her. Jeg skulle gjerne fulgt dem videre. Angel er mest rar. Han er en svart mann som bor i nabohuset. Han går alltid med ryggsekk, drasser på  en piasavakost og har den ene sokken trukket langt opp over et bukseben. Han er ikke helt som andre. You are  German, right? spør han. Hver gang.
 Når jeg svarer at jeg er norsk, ser han bare litt rart på meg. Tror ikke han synes det spiller noen rolle hvor i Tyskland jeg kommer fra.
  Jeg snakker alltid med Angel når jeg treffer ham. How are you doing this morning?
Sist mannen min var her kom vi i snakk igjen. Angel hadde akkurat funnet et kors på gata. Nå hang det rundt halsen hans. Vi skulle ta på både korset og sommerfuglen som også hang der. For good luck, som han sa. Da vi gikk hver til vårt ropte han : Don´t you worry about the lady, as long as she is here I've got her back. På farsdagen møttes vi igjen. Da måtte jeg love å ringe hjem og hilse fra ham.I love you both and I respect you, sa han. I know you are German, right?
 Right.
 Forleden var han litt nedstemt. Han var tom for food-stamps og hadde visstnok fått et brev fra sosialen som han ikke var glad for. Jeg ga ham noen dollar . Nå har jeg ikke sett ham på noen dager. Jeg vil så gjerne si morna.

     På hjørnet av St Marks og Flatbush står det en liten kar fra Guatemala. Han selger de billigste og dårligste blomstene i nabolaget. Han er alltid på jobb, uansett temperatur og tid på døgnet. Alltid så blid. Jeg har kjøpt halvvisne blomster av ham flere ganger i måneden. De koster mellom fem og syv dollar. Han smiler bredt og er vennligheten selv. Jeg håper han vinner i lotto.
    Damen der jeg vasker tøy er også latinamerikaner. Hun jobber også døgnet rundt, men først i det siste har hun begynt å smile til meg. Hun er sliten og har alltid minst ett barn med på jobb. Barna ser såpeserier på tv eller gjør lekser. De er ikke til bry. Jeg leverer posen med tøy, sier :"Wash and fold. Separate colors,please."Hun finner navnet mitt på dataskjermen og gir meg en gul kvittering. 8 dollar, pick-up samme kveld. Tidlig i vinter da hun fremdeles strevde med etternavnet mitt, ba hun meg komme bak disken og peke på det på skjermen. Da la jeg merke til navnet Jon Fosse der. Men det er det selvfølgelig flere som heter. Nå smiler hun til meg uansett hvor sliten hun er, jeg skulle ønske hun vant i lotto!
  I Agassi hairsaloon på Flatbush har jeg stelt håret mitt. Halv pris sammenlignet med hjemme. Der er hyggelige Livzia fra Venezuela. Vi traff hverandre i snøføyka på fortauet en dag. Da kom hun rett bort og ga meg en stor klem. It´s the granny! How is the baby?
 Hun er enslig mamma til en gutt litt større enn lille L. Hun jobber mye.
 Hun har kommet over at jeg ikke er katolikk og at jeg på askeonsdag ikke hadde planer om å gå i kirke og få smurt aske i pannen. Hva er du da? spurte hun. I am free, svarte jeg litt klønete. Vel hjemme lo mor til lille L av meg og sa at da trodde hun sikkert jeg tilhørte en eller annen crazy menighet. Hadde jeg hatt noen overnaturlige forbindelser skulle jeg sikret Livzia en gevinst også.
   Min utrolige flotte,vakre og ressurssterke vertinne Kathleen er et kapittel for seg. Hun er fra Jamaica og er vennligheten selv. Kathleen er pensjonert lege; en brutal ulykke satte en stopper for jobbkarrieren. Kathleen har skrevet en bok om ulykken som rammet henne. Jeg har fått boka med hyggelig hilsen i. Hun har en webside også. Sjekk henne ut på: http://www.kathleenrwatsonmd.org
 Kathleen eier dette brownstonehuset i St Marks og driver utleie via airbnb. Vi kommer godt overens, har vært på teater og konsert.

I will miss you and your calm demenour during this stressful winter, sier Kathleen. Jeg vil savne henne også- men vi kommer garantert til å treffes igjen. Jeg vil invitere til Norge, og hun vil nok være base for alle fremtidige besøk hit. Jeg skal få sette igjen en bag med dyne, hårtørker og kaffetrakter. Dessuten etterlater jeg meg en stråleovn. Den som reddet meg under Polar Vortex.
I huset til Kathleen kommer lille Helena fra Polen og vasker hver tirsdag. Helena har bodd her i tretti år. Hun snakker nesten ikke engelsk. Sist tirsdag kom hun rett fra frisør, forbausende snauklippet. Den kinesiske frisøren hadde brukt maskin i nakken hennes og Helena hadde ikke klart å avverge det. Ikke pent, men Helena gir blanke. Hun jobber og jobber og spår verdens undergang hver gang vi treffes. Hun tar lett til tårene,Helena. Hun liker meg fordi vi er fra samme kontinent og fordi jeg presenterte meg da vi møttes. European, sier hun anerkjennende. Om alt hun liker. Men vil hun tilbake? Aldri i livet!

Helena eier et lite hus på den polske landsbygda et sted, men har ingen planer om noensinne å gjøre krav på det. Hun har lite skolegang og stor arbeidsevne. Jeg kjøpte en orkidé som avskjedsgave til Helena og hun gråt da vi sa goodbye. Jeg ønsker at hun vinner i lotto.

Alle de hyggelige folka som jobber på Hungry Ghost vil jeg også savne. Det er det eneste stedet i verden jeg nyter et snev av stjernestatus fordi de digger jazz og fordi jeg er mora til ..

Det er en uke til avreise. Jeg har begynt å pakke så smått. Må nok få meg en koffert til. Har jeg plass til en pose kaffe fra Stumpdown ? Hva gjør jeg med alle brosjyrer og trykksaker jeg har spart på? Og hva med saftsentrifugen som har gitt meg vitaminer gjennom vinteren? Vil Helena overta den kanskje?
  Noen husker kanskje at jeg reddet noen store flotte julestjerner fra fortauet en januarkveld ? En dag ved påsketider ble jeg litt lei dem. Jeg gikk forbi det ustelte huset til den rike dama borti gata, så inn i villnisset og tenkte: Her bor det en dame som aldri lar en plante dø! Grytidlig en morgen lempet jeg en pose med de to plantene over gjerdet hennes.

Og ganske riktig, nå står de og lyser på trappa hennes. Jeg sender henne en varm tanke og er lei meg for at jeg lurte på om hun var ved sine fulle fem. Nå som varmen er her, ser jeg henne stadig komme og gå. Hun er alternativ, det er helt sikkert. Liten og tynn. Alltid i samme klær. Jeg tror hun er en eksentrisk men kunnskapsrik dame som lever sitt liv etter eget hode. Hun gjør ingen fortred, selv om naboene nok kunne ønske at hun skjerpet seg litt. Siden det sies at hun har nok penger, så hun behøver ikke vinne i lotto, men jeg håper hun og villnisset hennes får leve i fred.Hun er sjef for den lille hagen L og jeg aldri ble medlem av. Vi fant oss en annen og større hage så det gjør ingenting. Der har jeg hagetjeneste to timer hver tirsdag, det er både morsomt og avslappende.

 

Dessuten er jeg betrodd den etterlengtede nøkkelen som gjør at L og jeg kan komme og gå som vi vil. Vi tar med iskaffe og bagel, lesestoff og vannflaske og rigger oss til når som helst. L tar formiddagsluren sin der hvis været tillater, og det gjør det.
I seks måneder har jeg våknet og sovnet i Brooklyn. Jeg har elsket hvert sekund av det. Jeg innser at jeg stortrives i storbyen. Jeg blir inspirert av at det er så mye som skjer, the hustle and bustle.
På søndag var været helt perfekt. Ikke for varmt, ikke for klamt. Perfekt.
Det myldret i gater og parker av folk som sparket fotball (stor entusiasme for den sporten her nå), hadde piknikk eller bare slappet av.På lekeplassen ved Underhill var det bademuligheter for de små.Frydefulle hyl lød over hele kvartalet. Nedover Vandebilt marsjerte plutselig en prosesjon  latinamerikanere med sin særegne korpsmusikk og en Madonna på "gullstol". Foran puben på hjørnet spilte et band. I Dean Street var det gatefest, en gjeng lokale ungdommer spilte inn en gangsta-rap video.

Langs Carlton viste store, hjelpeløse bokstaver i farget kritt og noen piler veien til et stoop-salg. Det er ingen som har garasje her, så garasjesalg er ikke mulig. Men de som bor i ekte brownstones har sin stoop; trappa. Derav stoop-salg.Noen småjenter assistert av mødre solgte hjemmelagede muffins og limonade til inntekt for "charity". Noen fravokste leker var også lagt ut for salg.
 Køen foran isbaren Ample Hills var rekordlang. Lille L holdt hånden min og gikk med ivrige skritt rundt i mylderet . Vi var begge nokså overveldet tror jeg, av alt som skjedde rundt oss. Så mye liv som skulle nytes og leves en kort sommersøndag. Brooklyn I love you !

Jeg tror ikke dette er den eneste gangen jeg skal bo lenge her. Men nå skal jeg hjem til stor familie og venner og hus og hage. Til fin jobb og flotte kolleger . Til Norge. Min lottogevinst er innkassert for lengst.

A Roof with a View

Kom og besøk meg, sa Faune. Kom og drikk kaffe på takterrassen min. Jeg har Brooklyns beste utsikt.
Hun har sine ord i behold, Faune Yerby.
 Faune er kunstner. Vi oppdaget bildene hennes første gang for syv år siden på "Cog and Pearl" i Park Slope. Så utrolig fine og originale.
Det har blitt til at vi har kjøper et bilde nesten hver gang vi er her. Nå er du blitt samler, sier Faune. My patron of the arts.
    Jeg hadde truffet Faune et par ganger allerede . I dag skulle jeg hente en bryllupsgave. Heldigvis takket jeg ja til Faunes invitasjon.

   Faune Yerby er en imponerende kreativ dame. Hun lager de vakreste collager, jobber med tekstiler og har knallgrønne fingre. For tiden utforsker hun plantefarging av ull. 70-tallet er kommet tilbake,hevder hun. Det er på ny interesse for vev og makramé og ting ingen har brydd seg om på lenge. Det gjør henne nysgjerrig, hun vil lære nye ting.
  Hun unnskylder  takhagen. I hennes øyne holder den ikke mål denne sommeren. Et nytt takbelegg er akkurat på plass, og først for få dager siden  kunne de flytte ut for sesongen.Flere måneder bak skjema.

       Etter eget utsagn er  Faune en "army-brat" fra Oklahoma. Hun har flyttet rundt i mange stater, slik militære og deres familier gjør her. Som voksen slo hun seg ned i New York. Hun bodde på Manhattan og var helt fremmed for tanken på Brooklyn. Så fikk hun tilbud om denne takterrassen. Da endret hun syn og jeg forstår henne godt. Snakk om "A Roof with a View!"
Faune og mannen John bor med orkesterplass til Manhattan Skyline.De ser skrått opp på Brooklyn Bridge og har fasjonable The River Café og Brooklyn Bridge Park rett foran seg. Her har de bodd i ti år. Jeg gisper over utsikten, men Faune sier at den bygges igjen. Før kunne hun se fra Governors Island i sør til Williamsburg Bridge i nord. Nå har begge disse ytterpuktene forsvunnet.

Det nye "One World Trade Center"  ligger rett foran oss.Empire State Building er godt synlig bak Brooklyn og Manhattan Bridge. Empire State Building eies visstnok av en rik araber nå. Forleden glitret bygningen pluselig som det reneste Eiffeltårn. Neste kveld var den rosa og lilla. Kanskje er det blitt slik at de superrike  kan ringe og si "Datteren min har bursdag, kan hun få et prinsessetårn ?" undrer Faune. Hun skutter seg ved tanken.
      Jeg bemerker det nye One World Trade Center som bokstavelig talt skraper skyene mens vi betrakter det .Vi snakker om 9/11.
Den dagen bodde Faune på 1st avenue på Manhattan.  Beth Israel Hospital var nærmeste nabo. Som alle andre fulgte hun katastrofen både på tv og gjennom vinduet. Hun forteller at fortau og gater foran sykehuset ble ryddet i en fei. Sykepleiere og leger strømmet ut for å ta imot skadde - men de kom ikke. Det ble helt stille. Førstehjelp ble gitt andre steder- behovet for operasjoner var minimalt. Det er bildet jeg ikke får ut av hodet sier hun, alle de hvitkledde som står parat til å hjelpe, men som etterhvert innser at det er få eller ingen de kan redde denne dagen.

       Det er lett å prate med Faune og kunstnermannen John. Han jobber  mest med reklame så  Faune kan få være kreativ. Så fine folk!
  Du skjønner sikkert at når vi  reiser bort, så er det skog og stillhet vi vil ha, sier han. Dermed har vi en halvveis avtale om boligbytte på ett eller annet tidspunkt. Skog og stillhet er mangelvare i Dumbo, ikke så på Einaren i Skien. Åfoss Skyline er  vel og bra, men jeg tåler godt nærkontakt med Manhattan Skyline også.
Men adressen deres er ikke bare til velsignelse. I helgene koker det av turister i gatene, sier Faune. Du kan få oppskrytt pizza på alle hjørner, men trenger du dagligvarer er det langt til nærmeste super. Prisen pr kvadratmeter er for høy til at vanlige kjøpmenn våger å etablere seg. Hele området her er litt som Bjørvika i Oslo, det fortettes og bygges ut. Jehovas vitners kjempesvære lokaler rett over gata er solgt til private investorer. De gamle redaksjonslokalene til Vakttårnet skal gjøres om til superdyre leiligheter.

New York har alltid hatt en andel leiligheter med priskontroll. Det skal være mulig for vanlige folk å bo i denne byen.  Faune forteller at i nabohuset bor det familier som har 30 års leiekontrakt. Husleia har knapt nok økt .


 I det jeg skal gå, gir Faune meg et nydelig lite bilde med en hyggelig hilsen. Jeg må love å besøke henne neste gang jeg kommer. Det kommer jeg garantert til å gjøre!

På posthuset litt senere skal bryllupsgaven pakkes  og sendes til Norge. Jeg ekspederes av en dame som, når hun hører at pakken skal til Norge, sier at hennes favorittforfatter er norsk. Han heter Jo Nesbø. Hun har en bok med Nesbøs autograf i veska. Han har akkurat vært i New York, hun møtte opp og fikk autografen hans. Det viser seg at hun er fra Polen.
 Jeg matcher med mitt møte med Knausgård, men hun er ikke videre imponert, for han har hun ikke hørt om.Vi var på veg til et bokbad med Karl Ove Knausgård, mannen min og jeg, da vi gikk rett på ham utenfor Marco's restaurant på Flatbush. Vi fikk en prat og han skrev en hyggelig hilsen  til oss i boka si. Det var veldig morsomt.

Litt mindre morsomt er det at det nærmer seg tid for hjemreise. Jeg er ikke helt klar. Jeg prøver ikke å tenke for mye på det, men det er et faktum. Vel hjemme, skal jeg sette meg i skogen bak huset og nyte den norske sommeren. Så kan jeg begynne å fordøye mine opplevelser dette halvåret i Brooklyn. Det vil ta lang tid.

                                          I count my blessings. I really do.