Counting down,summing up.

Do you guys ever do playdates? spør en ung mor meg. Vi møtes ved et bordhjørne på  Hungry Ghost, begge leiende på småjenter i sandaler . To ettåringer med like vaklende gange og like halskjeder. Småjentene tar  litt forsiktig på hverandre og smiler.
Jeg må si som sant er at denne granny-nannyen er i ferd med å pakke sammen. Men jeg kan heldigvis introdusere mammaen til lille L. Navn og nummer utveksles. De bor i samme gate. Dumt at jeg ikke får være med på fortsettelsen!

Jeg skal ikke gå i snørr- og tårefella, hverken når jeg" blogger ut" eller når jeg drar. Jeg skal holde meg til opprinnelig plan og konsentere meg om hvor utrolig heldig jeg er som har fått oppleve dette eventyret. Mann og voksne barn hjemme sier det blir bra å få meg hjem nå. Jeg kommer.

Seks måneder på hybel i Brooklyn har gitt meg mye tid både sammen med lille L og sammen med meg selv. Jeg har blitt overrasket over oss begge, flere ganger. Jeg har dessuten opplevd utrolig mye. Stripa med brukte billetter til diverse forestillinger er et  tydelig bevis. Mye kultur. Jarret og Simon og Sting. Aretha Franklin.
Mange jazzkonserter i små klubber. Store flotte museer og små rare gallerier. Philadelphia og Arkansas.

 Det har vært litt (beskjeden) ukultur også, heldigvis. Forrige torsdag var byen varm og klam. Da jeg ruslet hjem etter jobb tidlig på kvelden var ALLE ute. Alle utebord var fylt av mennesker som slappet av med kaldt drikke etter en varm dag.
Jeg må bare si det som det er. Jeg elsker å gå på bar i New York. Jeg elsker cocktails. Barene er kule, stemningen og musikken god og det samme er drinkene. Tidlig i vinter sa jeg til moren til lille L at jeg hadde så lyst til å gå på bar, men måtte ha selskap. Du er i New York nå, Vigdis,svarte hun. Her er det like vanlig for enslige å gå på bar som på alt annet. Byen er full av enslige.
På ett eller annet tidspunkt en kald vinterkveld mannet jeg meg opp og tok et glass rødvin på nabobaren. Det gikk helt fint.
Så denne varme torsdagskvelden bestemte jeg meg for å sette meg i baren på Flatbush Farm. Kul bar. Fin musikk. Jeg hadde med meg avis og facebook, bestilte en skål oliven og en"Garden- snake" ( gin, tonic, is, agurk og mynte).
Frisk og god. En drink ble til to, muligens tre. Da det ble tid for å betale og gå, kom bartenderen bort og beklaget : kortet mitt ble avvist. Hadde jeg muligens kontanter eller et annet kort? Ikke det,nei. Så måtte jeg bite i det sure eplet og ringe faren til lille L, han som jeg er moren til, og be ham komme : Can you please bail me out?
  LOL, som Facebook ville sagt.

   Jeg har truffet så mange søte og rare mennesker i hverdagen her. Jeg skulle gjerne fulgt dem videre. Angel er mest rar. Han er en svart mann som bor i nabohuset. Han går alltid med ryggsekk, drasser på  en piasavakost og har den ene sokken trukket langt opp over et bukseben. Han er ikke helt som andre. You are  German, right? spør han. Hver gang.
 Når jeg svarer at jeg er norsk, ser han bare litt rart på meg. Tror ikke han synes det spiller noen rolle hvor i Tyskland jeg kommer fra.
  Jeg snakker alltid med Angel når jeg treffer ham. How are you doing this morning?
Sist mannen min var her kom vi i snakk igjen. Angel hadde akkurat funnet et kors på gata. Nå hang det rundt halsen hans. Vi skulle ta på både korset og sommerfuglen som også hang der. For good luck, som han sa. Da vi gikk hver til vårt ropte han : Don´t you worry about the lady, as long as she is here I've got her back. På farsdagen møttes vi igjen. Da måtte jeg love å ringe hjem og hilse fra ham.I love you both and I respect you, sa han. I know you are German, right?
 Right.
 Forleden var han litt nedstemt. Han var tom for food-stamps og hadde visstnok fått et brev fra sosialen som han ikke var glad for. Jeg ga ham noen dollar . Nå har jeg ikke sett ham på noen dager. Jeg vil så gjerne si morna.

     På hjørnet av St Marks og Flatbush står det en liten kar fra Guatemala. Han selger de billigste og dårligste blomstene i nabolaget. Han er alltid på jobb, uansett temperatur og tid på døgnet. Alltid så blid. Jeg har kjøpt halvvisne blomster av ham flere ganger i måneden. De koster mellom fem og syv dollar. Han smiler bredt og er vennligheten selv. Jeg håper han vinner i lotto.
    Damen der jeg vasker tøy er også latinamerikaner. Hun jobber også døgnet rundt, men først i det siste har hun begynt å smile til meg. Hun er sliten og har alltid minst ett barn med på jobb. Barna ser såpeserier på tv eller gjør lekser. De er ikke til bry. Jeg leverer posen med tøy, sier :"Wash and fold. Separate colors,please."Hun finner navnet mitt på dataskjermen og gir meg en gul kvittering. 8 dollar, pick-up samme kveld. Tidlig i vinter da hun fremdeles strevde med etternavnet mitt, ba hun meg komme bak disken og peke på det på skjermen. Da la jeg merke til navnet Jon Fosse der. Men det er det selvfølgelig flere som heter. Nå smiler hun til meg uansett hvor sliten hun er, jeg skulle ønske hun vant i lotto!
  I Agassi hairsaloon på Flatbush har jeg stelt håret mitt. Halv pris sammenlignet med hjemme. Der er hyggelige Livzia fra Venezuela. Vi traff hverandre i snøføyka på fortauet en dag. Da kom hun rett bort og ga meg en stor klem. It´s the granny! How is the baby?
 Hun er enslig mamma til en gutt litt større enn lille L. Hun jobber mye.
 Hun har kommet over at jeg ikke er katolikk og at jeg på askeonsdag ikke hadde planer om å gå i kirke og få smurt aske i pannen. Hva er du da? spurte hun. I am free, svarte jeg litt klønete. Vel hjemme lo mor til lille L av meg og sa at da trodde hun sikkert jeg tilhørte en eller annen crazy menighet. Hadde jeg hatt noen overnaturlige forbindelser skulle jeg sikret Livzia en gevinst også.
   Min utrolige flotte,vakre og ressurssterke vertinne Kathleen er et kapittel for seg. Hun er fra Jamaica og er vennligheten selv. Kathleen er pensjonert lege; en brutal ulykke satte en stopper for jobbkarrieren. Kathleen har skrevet en bok om ulykken som rammet henne. Jeg har fått boka med hyggelig hilsen i. Hun har en webside også. Sjekk henne ut på: http://www.kathleenrwatsonmd.org
 Kathleen eier dette brownstonehuset i St Marks og driver utleie via airbnb. Vi kommer godt overens, har vært på teater og konsert.

I will miss you and your calm demenour during this stressful winter, sier Kathleen. Jeg vil savne henne også- men vi kommer garantert til å treffes igjen. Jeg vil invitere til Norge, og hun vil nok være base for alle fremtidige besøk hit. Jeg skal få sette igjen en bag med dyne, hårtørker og kaffetrakter. Dessuten etterlater jeg meg en stråleovn. Den som reddet meg under Polar Vortex.
I huset til Kathleen kommer lille Helena fra Polen og vasker hver tirsdag. Helena har bodd her i tretti år. Hun snakker nesten ikke engelsk. Sist tirsdag kom hun rett fra frisør, forbausende snauklippet. Den kinesiske frisøren hadde brukt maskin i nakken hennes og Helena hadde ikke klart å avverge det. Ikke pent, men Helena gir blanke. Hun jobber og jobber og spår verdens undergang hver gang vi treffes. Hun tar lett til tårene,Helena. Hun liker meg fordi vi er fra samme kontinent og fordi jeg presenterte meg da vi møttes. European, sier hun anerkjennende. Om alt hun liker. Men vil hun tilbake? Aldri i livet!

Helena eier et lite hus på den polske landsbygda et sted, men har ingen planer om noensinne å gjøre krav på det. Hun har lite skolegang og stor arbeidsevne. Jeg kjøpte en orkidé som avskjedsgave til Helena og hun gråt da vi sa goodbye. Jeg ønsker at hun vinner i lotto.

Alle de hyggelige folka som jobber på Hungry Ghost vil jeg også savne. Det er det eneste stedet i verden jeg nyter et snev av stjernestatus fordi de digger jazz og fordi jeg er mora til ..

Det er en uke til avreise. Jeg har begynt å pakke så smått. Må nok få meg en koffert til. Har jeg plass til en pose kaffe fra Stumpdown ? Hva gjør jeg med alle brosjyrer og trykksaker jeg har spart på? Og hva med saftsentrifugen som har gitt meg vitaminer gjennom vinteren? Vil Helena overta den kanskje?
  Noen husker kanskje at jeg reddet noen store flotte julestjerner fra fortauet en januarkveld ? En dag ved påsketider ble jeg litt lei dem. Jeg gikk forbi det ustelte huset til den rike dama borti gata, så inn i villnisset og tenkte: Her bor det en dame som aldri lar en plante dø! Grytidlig en morgen lempet jeg en pose med de to plantene over gjerdet hennes.

Og ganske riktig, nå står de og lyser på trappa hennes. Jeg sender henne en varm tanke og er lei meg for at jeg lurte på om hun var ved sine fulle fem. Nå som varmen er her, ser jeg henne stadig komme og gå. Hun er alternativ, det er helt sikkert. Liten og tynn. Alltid i samme klær. Jeg tror hun er en eksentrisk men kunnskapsrik dame som lever sitt liv etter eget hode. Hun gjør ingen fortred, selv om naboene nok kunne ønske at hun skjerpet seg litt. Siden det sies at hun har nok penger, så hun behøver ikke vinne i lotto, men jeg håper hun og villnisset hennes får leve i fred.Hun er sjef for den lille hagen L og jeg aldri ble medlem av. Vi fant oss en annen og større hage så det gjør ingenting. Der har jeg hagetjeneste to timer hver tirsdag, det er både morsomt og avslappende.

 

Dessuten er jeg betrodd den etterlengtede nøkkelen som gjør at L og jeg kan komme og gå som vi vil. Vi tar med iskaffe og bagel, lesestoff og vannflaske og rigger oss til når som helst. L tar formiddagsluren sin der hvis været tillater, og det gjør det.
I seks måneder har jeg våknet og sovnet i Brooklyn. Jeg har elsket hvert sekund av det. Jeg innser at jeg stortrives i storbyen. Jeg blir inspirert av at det er så mye som skjer, the hustle and bustle.
På søndag var været helt perfekt. Ikke for varmt, ikke for klamt. Perfekt.
Det myldret i gater og parker av folk som sparket fotball (stor entusiasme for den sporten her nå), hadde piknikk eller bare slappet av.På lekeplassen ved Underhill var det bademuligheter for de små.Frydefulle hyl lød over hele kvartalet. Nedover Vandebilt marsjerte plutselig en prosesjon  latinamerikanere med sin særegne korpsmusikk og en Madonna på "gullstol". Foran puben på hjørnet spilte et band. I Dean Street var det gatefest, en gjeng lokale ungdommer spilte inn en gangsta-rap video.

Langs Carlton viste store, hjelpeløse bokstaver i farget kritt og noen piler veien til et stoop-salg. Det er ingen som har garasje her, så garasjesalg er ikke mulig. Men de som bor i ekte brownstones har sin stoop; trappa. Derav stoop-salg.Noen småjenter assistert av mødre solgte hjemmelagede muffins og limonade til inntekt for "charity". Noen fravokste leker var også lagt ut for salg.
 Køen foran isbaren Ample Hills var rekordlang. Lille L holdt hånden min og gikk med ivrige skritt rundt i mylderet . Vi var begge nokså overveldet tror jeg, av alt som skjedde rundt oss. Så mye liv som skulle nytes og leves en kort sommersøndag. Brooklyn I love you !

Jeg tror ikke dette er den eneste gangen jeg skal bo lenge her. Men nå skal jeg hjem til stor familie og venner og hus og hage. Til fin jobb og flotte kolleger . Til Norge. Min lottogevinst er innkassert for lengst.