Gratitude is the Memory of the Heart

En liten gresshoppe stikker plutselig innom,her jeg sitter ved hagebordet med planer om å blogge.Den sitter litt før den hopper videre. Jeg undertrykker lysten til å gjøre det samme.
 I seks måneder var blogging en morsom og nyttig øvelse. Den tvang meg til å rydde i hendelser og holde dem fast.Snart seks tusen sidevisninger var en gledelig og overraskende bieffekt. Jeg skrev mest for meg selv, til de som kjenner meg.Men jeg innrømmer at det har vært spennende å sjekke antall sidevisninger og følge med på hvor i verden de er foretatt.
Jeg ser på mine første innlegg at jeg har lært litt underveis. Samtidig spør jeg meg om det har noen hensikt å fortsette. Selv leste jeg ingen blogger før jeg så nytten av å skrive en.Nå følger jeg med på et par blogger,vel vitende om at det sikkert finnes utallige spennede blogger der ute. Men har jeg tid og lyst til å lese dem? Og hvis svaret er nei, bør jeg ikke da sette punktum selv ?Kan ikke en privat dagbok gjøre samme nytta ?
Nei.Dagbok er utelukket. Det er for ensomt å skrive dagbok.Det gir ingen utfordringer rent språklig. Antagelig vil jeg fortsette å blogge med ujevne mellomrom. Vi får se.

 Jeg har vært hjemme i snart en måned. Det har vært gode, skinnende dager- i en helt annen verden. Min egentlige verden. Norge.
Et litt annet Norge enn det jeg forlot synes jeg, et litt kjipere og litt feigere Norge. Som ikke tar imot Dalai Lama. Som vil forby tigging. Som ikke en gang har ambisjoner om å matche våre naboland når det gjelder hjelp til skadde fra Syria.

I New York ble det denne vinteren utgitt en bok som heter "Humans of New York", HONY. Jeg følger HONY som gruppe på Facebook.En eller flere personer går rundt i NYC og tar bilder av og snakker med tilfeldig valgte mennesker på gaten.De får folk til å åpne seg .Ofte fortelles de  mest forbausende historier. Det oftest stilte spørsmålet er : Hvis du kunne formidle et budskap til riktig mange mennesker, hva skulle det være?
  Svarene går selvsagt i alle retninger, men ofte dreier det seg om oppfordringer om å være raus mot sine medmennesker. Det ble til at jeg lekte med tanken på hva mitt svar ville vært.Jeg bestemte meg for at det måtte bli "Gå aldri forbi en tigger uten å gi noe ".
Dette var selvsagt da debatten hjemme raste som verst, men jeg står for det.For selv om jeg bare har noen kroner å gi, så tvinger det meg til å ha øyekontakt med,smile til og forholde meg til det andre mennesket. Som har et liv jeg ikke vet noenting om.
Prektig ? Ikke i det hele tatt. Men nokså harm, når vi som har alt plutselig har mindre vilje til å dele.

Først og fremst har jeg gledet meg over å være hjemme.Å kunne gå fra rom til rom.Å kunne sette meg ute i sola med morgenkaffe og avis. Nyte stillheten .Være tilbake i tosomhet.
Sommer i Norge er godt.Denne sommeren har vært som et perlekjede av skinnende dager. Med en bitteliten båt i Brevikstrand og en skjærgård full av blankskurte svaberg å bade fra, kan intet eksotisk reisemål friste meg når sola skinner.

Avskjeden utenfor 89.St Marks ble selvsagt tårevåt. Det samme ble  neste avskjed noen uker senere, denne gang på Gardermoen. Nå er det nesten tre måneder til neste samvær, det er veldig lenge. Jeg innser at avskjedstårene er prisen vi betaler for å få være sammen. Get used to it. Men jeg skal vokte meg vel for å bli hu derre farmora som griner bestandig. Foreløpig gir lille L heldigvis blanke.
Tårene er det moren hennes og jeg som står for. Men våre tårer er gode, de flommer fordi vi er takknemlige over alle gode dager vi har hatt sammen. Og alle som kommer.

Da jeg reiste fra New York fikk jeg et fint takkekort av foreldrene til lille L med påskriften "Gratitude is the memory of the heart."
I uka de var på Norgesbesøk, fikk vi så mye påfyll av gratitude at minnekortet meldte pass!
Da vi hentet lille L på flyplassen visste jeg at hun ville huske meg.Men en natt over Atlanteren kan være strevsom. Jeg antok at hun ville være reiselei og nokså likeglad til det meste .Men så viste det seg at hun hadde sovet i fire timer.Hun viftet med armene, sparket med bena og hylte av glede da hun så farfar og meg. Øyeblikket ligger på våre harddisker for evig tid.

I påvente av besøket hadde vi, via vår gode venn Finn, anskaffet både seng og vogn. En Tripp-Trapp og gamle leker fra 80-tallet var hentet frem. Dukkeklær vasket. Et gammelt bord etter tippoldemor skulle gjøre tjeneste som stellebord. I hagen ventet en rød huske og et lite plaskebasseng  der det fløt små ender i pastell.
 Et grisedyrt "state-of-the art" bilsete var montert i ToyotaenJeg tenkte forferdet på de tilfeldig plasserte, forovervendte barnesetene egne barn ble plassert i. Verden går fremover, folkens!
Men etter knappe tre kilometer i det nye bilsetet var gjensynsgleden over og lille L ble stille. Etter fire kilometer hylte hun og etter fem kastet hun grundig opp både på seg selv og sine medpassasjerer. Og på bilsetet."Foreta en omberegning" sa vår utdaterte gps, og vi adlød.
Vi innså at det hadde vært  nok reising fastspent i et sete for en stund Vi la inn en mellomlanding i Oslo. Mens foreldrene tok en siesta, trillet vi barnebarnet til nærmeste butikk. På Grønlands Bazar fant vi  et nytt antrekk og ditto rosa sandaler .

Etter påfyll av mat og drikke, iført rene klær og nye sko var barnet restituert. I Middelalderparken bestemte hun seg for å feire første besøk i farslandet med 137 skritt.Vi var sikre på at dette barnet nå var klar for verden på egne ben. Vi gledet oss  til å vise foreldrene hva "vi" hadde prestert.
 Jeg vet fremdeles ikke om de tror oss, for den aktiviteten gjentok hun først vel tilbake i Prospect Park i Brooklyn. Parken vår. Makes sense.

Lille L har to høyst levende oldemødre i Norge. I løpet av besøket rakk hun å  treffe dem begge. Hun har sittet på fang og blitt lest for og lekt med. De har fått smil og latter og kos tilbake, det har vært en fryd.

I tillegg til oldemødrene, har Leona en stor familie i Norge. En fredag var tredve av hennes nærmeste (og seks hunder!) samlet til hageselskap i Skien.
De kom fra Lillehammer og Portør og Oslo og Kragerø og Hvasser og Gvarv. De hadde med seg kaker og brus og bær og vin. Og altså hunder.

Sola skinte og det ble liv og latter og spetakkel. Det ble mat og brus og is og kaker. Det ble konkurranser og vannkrig og hundeglam.
Leona elsket oppstyret og hadde ifølge foreldrene hatt verdens fineste dag. Om kvelden sovnet hun før Klatremus Lillemann var ferdig med første runde av refrenget sitt. Hun er fortsatt Egner-avhengig. Heldigvis, tenker jeg i mitt stille sinn. For faren hennes sier at nå hører han morsmålet i bablingen hennes. Selvfølgelig.

Sola har skint fra morgenhavregrøt til kveldshavregrøt. Lille L har sovet godt gjennom lange lyse netter. Vi har lekt og gått tur og gravd i blomsterpotter og  grus. Vi har spist jordbær og bringebær.

Hun oppdaget at bringebær er perfekt tilpasset tuppen av pekefingeren  . Da farfar ville spise det hikstet hun av fryd. Igjen og igjen. Lille L har sittet på huske og plasket i basseng.Vi har sunget sangene våre. Vi fortsetter å telle trapper og tær og alt som telles kan. Vi fungerer like godt sammen i hennes farsland som i morslandet - og det var en fryd å ha henne her.

Jeg mister litt kontrollen over tårene både når hun kommer og når hun drar, men det gjør vel ingenting? Jeg lover å skjerpe meg før hun blir blir større!
Siste kveld var det middag sammen med tante og onkler. Det er mitt ønske at hun fra ung alder skal ha hyggelige opplevelser knyttet til besøk i Norge. Med god hjelp fra storfamilien la vi et godt grunnlag for det.

Nå er lekene plukket opp og ryddet bort. Farens gamle bamse får bli sittende i den supre lille retro-stolen fra bytteteltet på Rødmyr. Der sitter han klar som assistent hver gang vi face-timer. Så lenge vi ikke har så mange ord å dele er han et viktig hjelpemiddel i vår kommunikasjon.
Ofte skjer det mens Lille L spiser formiddagsgrøt. Da blir bamse i Norge matet med skje samtidig og han smatter og søler og tuller så mye at det forårsaker latter og glade hyl i Brooklyn, i real-time. Vidunderlige nye verden!
Min eneste fornuftige aktivitet nå er å strikke videre på et babyteppe som må være ferdig snart. Jeg kan glede meg til kommende bryllup og fødsel i storfamilien. Glade begivenheter som samler oss.

Gratitude is the memory of the heart. And the Heart never forgets.


PS Jeg har satt meg ned for å blogge mange ganger den siste tida. Og gitt opp. For hjertet mitt har ikke glemt Gaza. Jeg tenker på alle smårollinger , foreldre og besteforeldre som er ofre i denne håpløse konflikten. Uten noe sted å flykte til. Og alt jeg tenker og skriver om mitt lille univers blir meningsløst. De tårene er bare triste.

Et helt halvt år. Brevet til Leona.

                                                                                                             

Kjære lille Leona,

Det er litt teitt å skrive brev til en som ikke kan snakke, langt mindre lese. Jeg gjør det likevel. Istedet for å legge brevet på en hylle, har jeg valgt å legge det på en sky. Du som er så glad i å klatre, når nok opp og får tak i det en dag. Jeg vil gjerne at du sier fra til meg når du har hentet det ned og lest det. Avtale?

Januar

Det er skikk og bruk å takke for seg når man har vært på besøk. Dette besøket har vart lenge.  Fisk og gjester stinker etter tre dager vet du, men i vårt tilfelle er det søren meg ikke gjesten som har stinket.
Jeg har med glede byttet bleiene dine. Det har blitt noen. Det har bare vært hyggelig, selv med en liten kålmark som deg på stellebordet.
     Da jeg kom, oppførte du deg forresten nokså pent . Nå er bleieskift en vertikal øvelse som krever lett tilgjengelige avledningsobjekter (iphoner, fjernkontroller) og må planlegges nøye. Du har så mye annet du heller vil gjøre.
    Når bleie og klær er på plass, står du gjerne og hopper på stellebordet. Da får jeg noen små armer rundt halsen og en  klem, eller et smellkyss midt på munnen hvis jeg er heldig. Jeg kjenner hjertet slå på oss begge. Lite ante jeg at hele denne bestemorgreia er som en forelskelse !
      For ett år siden sa moren din at hun syntes jeg skulle gå av med pensjon og komme hit. Jeg ristet på hodet og sa at det er nok dessverre helt umulig. Men tanken var sådd. Ingenting er umulig. Hurra!

Februar

Jeg er så utrolig glad for all  tiden vi har fått sammen, både vi to og alle fire.
 En kveld i vinter da moren din kom sent hjem fra jobb, faren din hadde middagen klar  på bordet og jeg overrakte henne en ferdigbadet og fornøyd ettåring  utbrøt hun : Jeg synes tre voksne og en baby er helt perfekt!
 Det synes sannelig jeg også. Jeg har ikke tall på alle hyggelige stunder ved kjøkkenbordet der du sitter i barnestolen din og gjøgler og får altfor mye (?) oppmerksomhet.
 Jeg har prøvd å gi foreldrene dine rimelig rom til å være farmorfri, men når jeg vil gå har de spurt: Hva? Blir du ikke til middag? Hvorfor ikke det?
      Tusen takk. Dere skulle bare vite hvor lenge jeg skal glede meg over alt dette.
  Vi har blitt et halvt år eldre både du og jeg, lille L, og det har skjedd mye med oss begge. Du har utviklet deg fra baby til en liten jente med stadig flere ferdigheter og stadig tydeligere personlighet. Du må være født glad. Du elsker tull og tøys.

Mars

Jeg har ledd utrolig mye dette halvåret - mest av deg. Jeg føler at tiden sammen med deg bare kan ha gjort meg yngre. Jeg har måttet gå i mange trapper  og jeg har båret mye og tungt. Det har gjort godt. Dessuten har jeg startet dagen sammen med deg over hver vår tallerken havregrøt. Det har også gjort godt. Og ikke minst har vi vært ute og gått. Jeg har trasket med deg i vogn i all slags vær. Vi har frosset og svettet og blitt kliss våte, men vi har vært overraskende friske hele tiden begge to.
   Du har fått fire nye tenner i tillegg til de to som såvidt syntes da jeg kom. Det har ikke alltid vært behagelig for deg, og på dager da tennene dine sprengte og nesa rant, har jeg sittet med en varm liten kropp på fanget og bladd i bøker og trallet og trøstet. Jeg hadde "Charlie Browns X-mas special"  på min pc da jeg kom. Den har jeg  liggende der til eget bruk. Så morsom!

April

-I always get depressed at Christmas. I always get a lot of junk.I never get what I really want,sier Lucy.
-What do you want? spør Charlie.
-Real estate!

  En dag i vinter da du var sliten og sutrete og jeg hadde brukt opp alle mine trøste-og-bærekrefter, kom jeg på at  kanskje du også ville like Charlie Brown.Det ble starten på et kjærlighetsforhold!
   Nå har du sett filmen utallige ganger. Bare i små bolker av gangen, men du kan den utenat. Når Lucy brekker seg fordi Snoopy har kysset henne, hviner du i vemmelse sammen med henne. Men du hviner først, for du vet akkurat når den scenen kommer.
   Når Snoopy står bak ryggen til Charlie Brown og hermer etter ham med noen små håndbeveglser gjør du det samme. Du først. Å, Leona.
  Vi har hatt mange dager i tosomhet fra morgen til kveld. Vi har faste rutiner for alt vi gjør- fra morgenstell til kveldsbad. Etter morgengrøten står du på en stol og leker med vann i vasken på badet. Vi har en stilltiende avtale om hva du har lov til å putte oppi. Du sender skråblikk mot mors kosmetikk og fars barbermaskin på hylla rett ved. Så ser du på meg i speilet, rister på hodet og ler. Du har lyst, men du gjør det ikke. En avtale er en avtale. Og mens du blir klissvåt, så vi må skifte alle klær en gang til, får jeg lov til å børste håret ditt som vokser seg krøllete.Å,Leona!

Mai

Du er flink til å leke selv. Jeg har latt deg være i fred med lekene dine i lekegrinden ganke ofte. Moren din har latt deg låne mange fargerike armringer. Du trer dem på armer og bein. Du er ganske jålete og veldig jentete. Du er varsom og forbausende forsiktig med ting du får tak i. I ubevoktede øyeblikk rapper du lysraskt nærmeste iPhone og får Siri til å presentere seg. "My name is Siri, how can I help you?"
Din kjærlighet til myke kosedyr er uovertruffen. Når du plukker opp bamse eller den lille grå elefanten sier du mmmmmm og tommelen går automatisk til munnen. Du lener deg mot dyret, gnir deg litt på nesa, og jeg vet at nå er det tid for en lur. Moren din og jeg er enige i at du er en skikkelig klisjé-baby. Too cute.
 Du sovner til akkompagnement fra Dyrene i Hakkebakkeskogen eller Kardemommeby. Du har alt brukt opp en cd-spiller. Du ligger og lytter før du sovner. Jeg er utrolig nysgjerrig på hva du får med deg, om noe i det hele tatt. Du har jo bare levd litt mer enn ett år. Men når ekornbarna roper Hurra! fordi de har funnet vesle Bamsemann, jubler du litt i halvsøvne før du snur deg rundt og sover.

-Det er så rart med deg Klatremus. Du samler aldri nøtter og arbeider som oss andre. Alikevel er du alltid så fornøyd.
-Jeg spiller heller musikk og er glad, svarer Klatremus.
-Du kan ikke leve av det,sier Morten.
-Jeg kan ikke dø av det heller!

Hm. Hva slags vranglære har jeg påført deg ?

  Vi har klappet oss gjennom mange sanger dette halvåret. Å klappe er morsomt, å telle er morsommere. Vi teller fortsatt fingre og tær, men også trapper opp og trapper ned. Vi teller seksten trinn opp og femten trinn ned. Vi hopper alltid det nederste trinnet. Du vet det skal skje, og gleder deg til det hele vegen ned trappa
   Når vi er ute og går, kan du plutselig få øye på tærne dine i de røde sandalene. Da må du sette deg på huk og telle dem før vi kan gå videre. Å Leona, så mye glede.

Juni 

Jeg har buksert vogna di opp trapper og ned trapper. Mellom alle slags klessatvtiv og butikkinnredninger.Inn i prøverom. Gjennom snøfonner og på plener. Du sitter så rak i ryggen. Kommer en liten sommervind strekker du armene frem og vil holde den fast.
  Akkurat nå ligger vi i intensiv gå-trening.Vi noterte oss for fire skritt i den 24 juni. Vi så det, både moren din og jeg. Du kan gå, du bare vet det ikke. Dessuten er du god til å synge, danse og snakke. Ok da, sangen er vel mest nynning, dansen mest hopping og språket rent babbel, men for denne farmoren er det hevet over enhver tvil at du er sjeldent begavet. Rent objektivt sett.
 Du elsker lekeplassen på Underhill med husker og klatrestativ, og haugevis av store First Price leker tilgjengelig for alle. Vi bor i en storby, men lekene på lekeplassen får stå i fred ute hele døgnet . Dette er Brooklyn, folkens!

The Playground Diner

 Etter en god time på lekeplassen er vi slitne begge to.Vi avslutter alltid med såpebobleblåsing. Det blir du ikke lei av. Jeg blir ikke lei av å se gleden din. Du vet jeg har en flaske med såpebobler i veska, du finner den fram og rekker den mot meg. Det skal blåses.

Vi er stamgjester på mange små kaffebarer i nabolaget. I vinter måtte vi inn og varme oss, nå oppsøker vi de med aircondition. Vi har delt milkshake og bagels og iste og, for å si det som der er, en og annen "iced latte" også.

Vi har blitt akkurat så gode venner som jeg håpet. Du stråler når jeg kommer. Da jeg løftet deg opp her en dag, tok du ansiktet mitt i hendene dine og hylte av glede. Vi skvatt litt alle mann.

  Nå må jeg pakke sammen og komme meg over havet igjen. Det blir så trist og rart å ikke se deg hver dag.  Jeg har fått lov å være tett, tett innpå deg så lenge . Det har vært fantastisk. Vi har ledd og lekt og hatt det så utrolig fint sammen.
 Vi skal fortsette å være farmor og Leona på Facetime og i "real time".Vi skal  besøke hverandre så ofte vi kan. Jeg er ikke så lei meg for at du bor her,  jeg LIKER Brooklyn.
   Jeg befinner meg pr i dag høyt oppe på din liste over populære personer. Jeg skal jobbe hardt for å  beholde  plasseringen. Jeg gleder meg til alt vi har foran oss.
     Jeg er utrolig takknemlig for at foreldrene dine så raust har delt deg med meg. De er kloke og gode, så jeg bekymrer meg ikke for deg. Dessuten kommer du på besøk til Norge om kort tid. Det gjør denne avskjeden så mye lettere. Når jeg kommer hjem skal jeg bli mormor. Et nytt fag å lære. En ny stor glede.

   Tusen takk for meg, kjære lille Leona. Gullungen til farmor . Det har vært en lykke å  være sammen med deg "my Brooklyn Baby."
                              My cup runneth over..

Klem fra granny-nanny.

PS Ikke glem at du må lære norsk, Leona. Ellers kan du aldri lese denne lille historien om deg og meg i Brooklyn. Et helt halvt år!
                                                   
                                                      Her kommer rulleteksten:      

Bloggen er  hovedsakelig skrevet på locations i Brooklyn, New York, i perioden 1/1- 30/6.2014

I hovedrollene:
Leona (barnebarnet)
Joy og Lage (hennes foreldre)
Taco ( Leonas hund)
Rosalie og Don ( mormor og morfar i Arkansas )
Spencer (vår venn og trofaste sjåfør av Jazzcar )
Kathleen Watson( min vertinne og støtte i motvind og meltdowns )
Jeremy Zmuda (god venn gjennom mange år)
Bryn Roberts (ditto)
Darcy, Orlando og Nadia Le Fleming(ditto)
Jo Lawry og Will Vinson(ditto og dessuten nygifte)
Randy Ingram og Livia Bloom (ditto)
Ingrid Jensen,Jon Wikan and Kårinna (ditto, raincheck ?)
Liz Blake (verdens søteste babysitter og mest omtenksomme person)
Virginia Roberts (en fantastisk dame)
Sarah, Nick og Cynthia i første etasje (snille, hyggelige naboer)

Jessica, Rick og lille Rose (som ble født mens jeg var her) (ditto)
Helena (spåkone, renhold)
Celia (forbilde, renhold)
Mr George (altmuligmann)

På gjestelista fra Norge :
Andreas Lund (Leonas farfar)
Øivind F Lund (Leonas onkel)
Gry Borg ( søster )
Thale Rolstad (ditto)
Stine Rolstad Brenna (ditto)
Bjørn Vidar Solli (svigersønn, Leonas onkel)
Ronja Rolstad (niese)
Rein Rolstad (bror)
Inger Marie Lund (svigerinne)
Peder Lund Klausen (nevø)
Jakob Lund Klausen (nevø)

Catering:
Lage Lund (hverdag og fest)
Joy Lund (næringsrik og sunn babymat, bursdagskake,pannekaker og himmelske muffins)
Jeremy Zmuda (festmat)
Will Vinson (bbq)
Rosalie og Don (helpensjon)
Randy Ingram (brasiliansk festmat)
dessuten:
Hungry Ghost, Milk Bar, Franny´s, R&D Foods, Flatbush Farm, Le Gamin, Amorina

Musikken ble sunget/spilt av:
Joy Dragland, Lage Lund, Randy Ingram, Jeremy(Zmuda) Plays Guitar, Bryn Roberts, Will Vinson, Orlando Le Fleming, Jo Lawry, Maria Schneider Orchestra, The Mingus Band, Kurt Elling, Keith Jarrett, Paul Simon og Sting,The Avett Brothers,Emmylou Harris,Billy Joel og Aretha Franklin og sist men ikke minst : Torbjørn Egner.


                                     En stor takk til befolkningen i Brooklyn.
                                                  See you soon !

                                              That's some bad hat, Harry!

Counting down,summing up.

Do you guys ever do playdates? spør en ung mor meg. Vi møtes ved et bordhjørne på  Hungry Ghost, begge leiende på småjenter i sandaler . To ettåringer med like vaklende gange og like halskjeder. Småjentene tar  litt forsiktig på hverandre og smiler.
Jeg må si som sant er at denne granny-nannyen er i ferd med å pakke sammen. Men jeg kan heldigvis introdusere mammaen til lille L. Navn og nummer utveksles. De bor i samme gate. Dumt at jeg ikke får være med på fortsettelsen!

Jeg skal ikke gå i snørr- og tårefella, hverken når jeg" blogger ut" eller når jeg drar. Jeg skal holde meg til opprinnelig plan og konsentere meg om hvor utrolig heldig jeg er som har fått oppleve dette eventyret. Mann og voksne barn hjemme sier det blir bra å få meg hjem nå. Jeg kommer.

Seks måneder på hybel i Brooklyn har gitt meg mye tid både sammen med lille L og sammen med meg selv. Jeg har blitt overrasket over oss begge, flere ganger. Jeg har dessuten opplevd utrolig mye. Stripa med brukte billetter til diverse forestillinger er et  tydelig bevis. Mye kultur. Jarret og Simon og Sting. Aretha Franklin.
Mange jazzkonserter i små klubber. Store flotte museer og små rare gallerier. Philadelphia og Arkansas.

 Det har vært litt (beskjeden) ukultur også, heldigvis. Forrige torsdag var byen varm og klam. Da jeg ruslet hjem etter jobb tidlig på kvelden var ALLE ute. Alle utebord var fylt av mennesker som slappet av med kaldt drikke etter en varm dag.
Jeg må bare si det som det er. Jeg elsker å gå på bar i New York. Jeg elsker cocktails. Barene er kule, stemningen og musikken god og det samme er drinkene. Tidlig i vinter sa jeg til moren til lille L at jeg hadde så lyst til å gå på bar, men måtte ha selskap. Du er i New York nå, Vigdis,svarte hun. Her er det like vanlig for enslige å gå på bar som på alt annet. Byen er full av enslige.
På ett eller annet tidspunkt en kald vinterkveld mannet jeg meg opp og tok et glass rødvin på nabobaren. Det gikk helt fint.
Så denne varme torsdagskvelden bestemte jeg meg for å sette meg i baren på Flatbush Farm. Kul bar. Fin musikk. Jeg hadde med meg avis og facebook, bestilte en skål oliven og en"Garden- snake" ( gin, tonic, is, agurk og mynte).
Frisk og god. En drink ble til to, muligens tre. Da det ble tid for å betale og gå, kom bartenderen bort og beklaget : kortet mitt ble avvist. Hadde jeg muligens kontanter eller et annet kort? Ikke det,nei. Så måtte jeg bite i det sure eplet og ringe faren til lille L, han som jeg er moren til, og be ham komme : Can you please bail me out?
  LOL, som Facebook ville sagt.

   Jeg har truffet så mange søte og rare mennesker i hverdagen her. Jeg skulle gjerne fulgt dem videre. Angel er mest rar. Han er en svart mann som bor i nabohuset. Han går alltid med ryggsekk, drasser på  en piasavakost og har den ene sokken trukket langt opp over et bukseben. Han er ikke helt som andre. You are  German, right? spør han. Hver gang.
 Når jeg svarer at jeg er norsk, ser han bare litt rart på meg. Tror ikke han synes det spiller noen rolle hvor i Tyskland jeg kommer fra.
  Jeg snakker alltid med Angel når jeg treffer ham. How are you doing this morning?
Sist mannen min var her kom vi i snakk igjen. Angel hadde akkurat funnet et kors på gata. Nå hang det rundt halsen hans. Vi skulle ta på både korset og sommerfuglen som også hang der. For good luck, som han sa. Da vi gikk hver til vårt ropte han : Don´t you worry about the lady, as long as she is here I've got her back. På farsdagen møttes vi igjen. Da måtte jeg love å ringe hjem og hilse fra ham.I love you both and I respect you, sa han. I know you are German, right?
 Right.
 Forleden var han litt nedstemt. Han var tom for food-stamps og hadde visstnok fått et brev fra sosialen som han ikke var glad for. Jeg ga ham noen dollar . Nå har jeg ikke sett ham på noen dager. Jeg vil så gjerne si morna.

     På hjørnet av St Marks og Flatbush står det en liten kar fra Guatemala. Han selger de billigste og dårligste blomstene i nabolaget. Han er alltid på jobb, uansett temperatur og tid på døgnet. Alltid så blid. Jeg har kjøpt halvvisne blomster av ham flere ganger i måneden. De koster mellom fem og syv dollar. Han smiler bredt og er vennligheten selv. Jeg håper han vinner i lotto.
    Damen der jeg vasker tøy er også latinamerikaner. Hun jobber også døgnet rundt, men først i det siste har hun begynt å smile til meg. Hun er sliten og har alltid minst ett barn med på jobb. Barna ser såpeserier på tv eller gjør lekser. De er ikke til bry. Jeg leverer posen med tøy, sier :"Wash and fold. Separate colors,please."Hun finner navnet mitt på dataskjermen og gir meg en gul kvittering. 8 dollar, pick-up samme kveld. Tidlig i vinter da hun fremdeles strevde med etternavnet mitt, ba hun meg komme bak disken og peke på det på skjermen. Da la jeg merke til navnet Jon Fosse der. Men det er det selvfølgelig flere som heter. Nå smiler hun til meg uansett hvor sliten hun er, jeg skulle ønske hun vant i lotto!
  I Agassi hairsaloon på Flatbush har jeg stelt håret mitt. Halv pris sammenlignet med hjemme. Der er hyggelige Livzia fra Venezuela. Vi traff hverandre i snøføyka på fortauet en dag. Da kom hun rett bort og ga meg en stor klem. It´s the granny! How is the baby?
 Hun er enslig mamma til en gutt litt større enn lille L. Hun jobber mye.
 Hun har kommet over at jeg ikke er katolikk og at jeg på askeonsdag ikke hadde planer om å gå i kirke og få smurt aske i pannen. Hva er du da? spurte hun. I am free, svarte jeg litt klønete. Vel hjemme lo mor til lille L av meg og sa at da trodde hun sikkert jeg tilhørte en eller annen crazy menighet. Hadde jeg hatt noen overnaturlige forbindelser skulle jeg sikret Livzia en gevinst også.
   Min utrolige flotte,vakre og ressurssterke vertinne Kathleen er et kapittel for seg. Hun er fra Jamaica og er vennligheten selv. Kathleen er pensjonert lege; en brutal ulykke satte en stopper for jobbkarrieren. Kathleen har skrevet en bok om ulykken som rammet henne. Jeg har fått boka med hyggelig hilsen i. Hun har en webside også. Sjekk henne ut på: http://www.kathleenrwatsonmd.org
 Kathleen eier dette brownstonehuset i St Marks og driver utleie via airbnb. Vi kommer godt overens, har vært på teater og konsert.

I will miss you and your calm demenour during this stressful winter, sier Kathleen. Jeg vil savne henne også- men vi kommer garantert til å treffes igjen. Jeg vil invitere til Norge, og hun vil nok være base for alle fremtidige besøk hit. Jeg skal få sette igjen en bag med dyne, hårtørker og kaffetrakter. Dessuten etterlater jeg meg en stråleovn. Den som reddet meg under Polar Vortex.
I huset til Kathleen kommer lille Helena fra Polen og vasker hver tirsdag. Helena har bodd her i tretti år. Hun snakker nesten ikke engelsk. Sist tirsdag kom hun rett fra frisør, forbausende snauklippet. Den kinesiske frisøren hadde brukt maskin i nakken hennes og Helena hadde ikke klart å avverge det. Ikke pent, men Helena gir blanke. Hun jobber og jobber og spår verdens undergang hver gang vi treffes. Hun tar lett til tårene,Helena. Hun liker meg fordi vi er fra samme kontinent og fordi jeg presenterte meg da vi møttes. European, sier hun anerkjennende. Om alt hun liker. Men vil hun tilbake? Aldri i livet!

Helena eier et lite hus på den polske landsbygda et sted, men har ingen planer om noensinne å gjøre krav på det. Hun har lite skolegang og stor arbeidsevne. Jeg kjøpte en orkidé som avskjedsgave til Helena og hun gråt da vi sa goodbye. Jeg ønsker at hun vinner i lotto.

Alle de hyggelige folka som jobber på Hungry Ghost vil jeg også savne. Det er det eneste stedet i verden jeg nyter et snev av stjernestatus fordi de digger jazz og fordi jeg er mora til ..

Det er en uke til avreise. Jeg har begynt å pakke så smått. Må nok få meg en koffert til. Har jeg plass til en pose kaffe fra Stumpdown ? Hva gjør jeg med alle brosjyrer og trykksaker jeg har spart på? Og hva med saftsentrifugen som har gitt meg vitaminer gjennom vinteren? Vil Helena overta den kanskje?
  Noen husker kanskje at jeg reddet noen store flotte julestjerner fra fortauet en januarkveld ? En dag ved påsketider ble jeg litt lei dem. Jeg gikk forbi det ustelte huset til den rike dama borti gata, så inn i villnisset og tenkte: Her bor det en dame som aldri lar en plante dø! Grytidlig en morgen lempet jeg en pose med de to plantene over gjerdet hennes.

Og ganske riktig, nå står de og lyser på trappa hennes. Jeg sender henne en varm tanke og er lei meg for at jeg lurte på om hun var ved sine fulle fem. Nå som varmen er her, ser jeg henne stadig komme og gå. Hun er alternativ, det er helt sikkert. Liten og tynn. Alltid i samme klær. Jeg tror hun er en eksentrisk men kunnskapsrik dame som lever sitt liv etter eget hode. Hun gjør ingen fortred, selv om naboene nok kunne ønske at hun skjerpet seg litt. Siden det sies at hun har nok penger, så hun behøver ikke vinne i lotto, men jeg håper hun og villnisset hennes får leve i fred.Hun er sjef for den lille hagen L og jeg aldri ble medlem av. Vi fant oss en annen og større hage så det gjør ingenting. Der har jeg hagetjeneste to timer hver tirsdag, det er både morsomt og avslappende.

 

Dessuten er jeg betrodd den etterlengtede nøkkelen som gjør at L og jeg kan komme og gå som vi vil. Vi tar med iskaffe og bagel, lesestoff og vannflaske og rigger oss til når som helst. L tar formiddagsluren sin der hvis været tillater, og det gjør det.
I seks måneder har jeg våknet og sovnet i Brooklyn. Jeg har elsket hvert sekund av det. Jeg innser at jeg stortrives i storbyen. Jeg blir inspirert av at det er så mye som skjer, the hustle and bustle.
På søndag var været helt perfekt. Ikke for varmt, ikke for klamt. Perfekt.
Det myldret i gater og parker av folk som sparket fotball (stor entusiasme for den sporten her nå), hadde piknikk eller bare slappet av.På lekeplassen ved Underhill var det bademuligheter for de små.Frydefulle hyl lød over hele kvartalet. Nedover Vandebilt marsjerte plutselig en prosesjon  latinamerikanere med sin særegne korpsmusikk og en Madonna på "gullstol". Foran puben på hjørnet spilte et band. I Dean Street var det gatefest, en gjeng lokale ungdommer spilte inn en gangsta-rap video.

Langs Carlton viste store, hjelpeløse bokstaver i farget kritt og noen piler veien til et stoop-salg. Det er ingen som har garasje her, så garasjesalg er ikke mulig. Men de som bor i ekte brownstones har sin stoop; trappa. Derav stoop-salg.Noen småjenter assistert av mødre solgte hjemmelagede muffins og limonade til inntekt for "charity". Noen fravokste leker var også lagt ut for salg.
 Køen foran isbaren Ample Hills var rekordlang. Lille L holdt hånden min og gikk med ivrige skritt rundt i mylderet . Vi var begge nokså overveldet tror jeg, av alt som skjedde rundt oss. Så mye liv som skulle nytes og leves en kort sommersøndag. Brooklyn I love you !

Jeg tror ikke dette er den eneste gangen jeg skal bo lenge her. Men nå skal jeg hjem til stor familie og venner og hus og hage. Til fin jobb og flotte kolleger . Til Norge. Min lottogevinst er innkassert for lengst.

A Roof with a View

Kom og besøk meg, sa Faune. Kom og drikk kaffe på takterrassen min. Jeg har Brooklyns beste utsikt.
Hun har sine ord i behold, Faune Yerby.
 Faune er kunstner. Vi oppdaget bildene hennes første gang for syv år siden på "Cog and Pearl" i Park Slope. Så utrolig fine og originale.
Det har blitt til at vi har kjøper et bilde nesten hver gang vi er her. Nå er du blitt samler, sier Faune. My patron of the arts.
    Jeg hadde truffet Faune et par ganger allerede . I dag skulle jeg hente en bryllupsgave. Heldigvis takket jeg ja til Faunes invitasjon.

   Faune Yerby er en imponerende kreativ dame. Hun lager de vakreste collager, jobber med tekstiler og har knallgrønne fingre. For tiden utforsker hun plantefarging av ull. 70-tallet er kommet tilbake,hevder hun. Det er på ny interesse for vev og makramé og ting ingen har brydd seg om på lenge. Det gjør henne nysgjerrig, hun vil lære nye ting.
  Hun unnskylder  takhagen. I hennes øyne holder den ikke mål denne sommeren. Et nytt takbelegg er akkurat på plass, og først for få dager siden  kunne de flytte ut for sesongen.Flere måneder bak skjema.

       Etter eget utsagn er  Faune en "army-brat" fra Oklahoma. Hun har flyttet rundt i mange stater, slik militære og deres familier gjør her. Som voksen slo hun seg ned i New York. Hun bodde på Manhattan og var helt fremmed for tanken på Brooklyn. Så fikk hun tilbud om denne takterrassen. Da endret hun syn og jeg forstår henne godt. Snakk om "A Roof with a View!"
Faune og mannen John bor med orkesterplass til Manhattan Skyline.De ser skrått opp på Brooklyn Bridge og har fasjonable The River Café og Brooklyn Bridge Park rett foran seg. Her har de bodd i ti år. Jeg gisper over utsikten, men Faune sier at den bygges igjen. Før kunne hun se fra Governors Island i sør til Williamsburg Bridge i nord. Nå har begge disse ytterpuktene forsvunnet.

Det nye "One World Trade Center"  ligger rett foran oss.Empire State Building er godt synlig bak Brooklyn og Manhattan Bridge. Empire State Building eies visstnok av en rik araber nå. Forleden glitret bygningen pluselig som det reneste Eiffeltårn. Neste kveld var den rosa og lilla. Kanskje er det blitt slik at de superrike  kan ringe og si "Datteren min har bursdag, kan hun få et prinsessetårn ?" undrer Faune. Hun skutter seg ved tanken.
      Jeg bemerker det nye One World Trade Center som bokstavelig talt skraper skyene mens vi betrakter det .Vi snakker om 9/11.
Den dagen bodde Faune på 1st avenue på Manhattan.  Beth Israel Hospital var nærmeste nabo. Som alle andre fulgte hun katastrofen både på tv og gjennom vinduet. Hun forteller at fortau og gater foran sykehuset ble ryddet i en fei. Sykepleiere og leger strømmet ut for å ta imot skadde - men de kom ikke. Det ble helt stille. Førstehjelp ble gitt andre steder- behovet for operasjoner var minimalt. Det er bildet jeg ikke får ut av hodet sier hun, alle de hvitkledde som står parat til å hjelpe, men som etterhvert innser at det er få eller ingen de kan redde denne dagen.

       Det er lett å prate med Faune og kunstnermannen John. Han jobber  mest med reklame så  Faune kan få være kreativ. Så fine folk!
  Du skjønner sikkert at når vi  reiser bort, så er det skog og stillhet vi vil ha, sier han. Dermed har vi en halvveis avtale om boligbytte på ett eller annet tidspunkt. Skog og stillhet er mangelvare i Dumbo, ikke så på Einaren i Skien. Åfoss Skyline er  vel og bra, men jeg tåler godt nærkontakt med Manhattan Skyline også.
Men adressen deres er ikke bare til velsignelse. I helgene koker det av turister i gatene, sier Faune. Du kan få oppskrytt pizza på alle hjørner, men trenger du dagligvarer er det langt til nærmeste super. Prisen pr kvadratmeter er for høy til at vanlige kjøpmenn våger å etablere seg. Hele området her er litt som Bjørvika i Oslo, det fortettes og bygges ut. Jehovas vitners kjempesvære lokaler rett over gata er solgt til private investorer. De gamle redaksjonslokalene til Vakttårnet skal gjøres om til superdyre leiligheter.

New York har alltid hatt en andel leiligheter med priskontroll. Det skal være mulig for vanlige folk å bo i denne byen.  Faune forteller at i nabohuset bor det familier som har 30 års leiekontrakt. Husleia har knapt nok økt .


 I det jeg skal gå, gir Faune meg et nydelig lite bilde med en hyggelig hilsen. Jeg må love å besøke henne neste gang jeg kommer. Det kommer jeg garantert til å gjøre!

På posthuset litt senere skal bryllupsgaven pakkes  og sendes til Norge. Jeg ekspederes av en dame som, når hun hører at pakken skal til Norge, sier at hennes favorittforfatter er norsk. Han heter Jo Nesbø. Hun har en bok med Nesbøs autograf i veska. Han har akkurat vært i New York, hun møtte opp og fikk autografen hans. Det viser seg at hun er fra Polen.
 Jeg matcher med mitt møte med Knausgård, men hun er ikke videre imponert, for han har hun ikke hørt om.Vi var på veg til et bokbad med Karl Ove Knausgård, mannen min og jeg, da vi gikk rett på ham utenfor Marco's restaurant på Flatbush. Vi fikk en prat og han skrev en hyggelig hilsen  til oss i boka si. Det var veldig morsomt.

Litt mindre morsomt er det at det nærmer seg tid for hjemreise. Jeg er ikke helt klar. Jeg prøver ikke å tenke for mye på det, men det er et faktum. Vel hjemme, skal jeg sette meg i skogen bak huset og nyte den norske sommeren. Så kan jeg begynne å fordøye mine opplevelser dette halvåret i Brooklyn. Det vil ta lang tid.

                                          I count my blessings. I really do.

What's there not to like?

Opphoping av mennesker skaper energi. Energi er næring for kreativitet. Kreativiteten kommer til syne på et utall forskjellige måter her. Den gir seg utslag i alt fra aparte frisyrer og klesplagg til merkelige fremskomstmidler, fargerik street-art, musikk i alle sjangre og et mylder av gallerier. Det
gjør storbyen tiltrekkende, særlig denne.

Folk flest bor trangt her og jobber for mye. Likevel er dette en by som i sjeldent stor grad gir rom for fri utfoldelse. Det er derfor så mange kreative mennesker ønsker å være akkurat her. Det ikke er en klisjé.
Etter noen uker sluttet jeg kanskje å snu meg etter uvanlige antrekk og frisyrer - men jeg slutter ikke å registrere det. Jeg gleder meg over det. Jeg oppdager nye og overraskende kreative uttrykk hver dag. Jeg overveldes.
  Faren til lille L er jazzmusiker. Det er ingen tilfeldighet at han velger å bo her. I denne byen er det et pulserende musikkliv, og det er mange som er gode på det han driver med. Derfor er det viktig å gå ut og høre andre spille. Så mye som mulig. Klubbene kan være små og trange. Lønna er noen dollar og et måltid mat. Det stort sett likt for alle. Du må spille så ofte du kan og øve mye - og når du spiller, kan du aldri vite hvem som er publikum. Det er inspirerende.
Slik vil jeg tro livet arter seg for de fleste utøvende kunstnere i New York. Ikke rikt på penger, men rikt på miljøer,idéer og inspirasjon.
 I februar hørte jeg Keith Jarrett spille i Carnegie Hall. Han fortalte en liten historie om sin tid som ukjent musiker i byen. Han hadde skrevet ny musikk og fått et stipend som dekket noen timer i studio. Problemet var at han hadde skrevet musikk for et orkester, og han hadde ikke en dollar i lønnsmidler. Likevel stablet han et helt orkester på beina på kort varsel, noe han mente ikke ville være mulig noe annet sted enn nettop i denne byen.

    Rett borti gata her jeg bor ligger "Prospect Heights Community Farm". Det er en overvokst jordlapp med skyggefulle trær, rufsete blomsterbed og mange små sitteplasser. Der kan du drikke kaffe og lese mens barnet sover i vogna. Stedet drives på frivillig basis av ildsjeler, og da jeg meldte min trang til å rote litt i jord ble jeg hjertelig mottatt.

   James - en ung kar i trettiåra - inviterte til allmøte den 7 juni. Han mente det skulle ordne seg med medlemsskap og nøkkel. Da kan jeg låse meg inn utenom åpningstid. Selv har jeg nemlig blitt ganske så kreativ når det gjelder å finne fredelige, skyggefulle steder å sitte når jeg er ute med barnevogn. Det er varmt og jeg lengter etter en hage.
Det var akkurat passe mange mennesker der denne formiddagen.Unge mødre ammet babyer. Andre spiste medbragt mat og pratet. De fleste puslet med sine tilmålte jordflekker. James pekte ut hvilke urter som var "felleseie" og hevdet at de fleste deler med seg, etterhvert som grønnsakene blir modne. Dessuten hadde han mange gode råd mot kreative ekorn.
  På veg hjem oppdaget jeg et nytt galleri. Bare noen kvartaler unna "de grønne" hadde mørkere kreative krefter funnet sitt uttrykk. I et lagerbygg vis-a-vis huset til lille L hadde det dukket opp en "pop-up" utstilling. "A re-creation creation myth". Lokalet var mørkt. Malerier med lettkledde fantasidamevesener. Utstilte steiner skulle utstålte noe jeg ikke er helt sikker på at jeg følte.Utstoppede smådyr.

Musikk av slaget "atonal salme", tung røkelse av slaget "instant kvalme". En svartkledd, dramatisk sminket dame gjorde et helhjertet forsøk på å forklare meg idéen bak utstillingen. Fra tidenes morgen har det eksistert enhjørninger og andre fantastiske vesner, sa hun.De finnes midt iblant oss, men de er vare og må skjule seg. Det var dem hun hadde malt.
 Damen var mystisk og eksotisk, helt til et avkom forstyrret henne på mobilen og samtalen ble mer jordnær:" Du kan ikke ringe og forstyrre meg for å mase om is. Hvor er pappa?!".
Merkelig og morsomt.
Jeg har begynt å stille spørsmål ved egne vedtatte sannheter. I mitt hode har det vært opplest og vedtatt at for barn er det best å vokse opp nær natur, i frisk luft. Tja. Når jeg snakker med unge foreldre her, er de mer opptatt av barnas uendelige muligheter for vekst ved å bli nettop her.

Uansett hva barnet ditt måtte ha lyst til å utvikle av evner, er sjansen stor for at det er her i New York at de beste læringsmiljøer finnes, hevder de.Tja.
   Dessuten har jeg tenkt at det å bli gammel her, må være dødsens. Bokstavelig talt. Men så ser og snakker jeg med riktig gamle som peker på alle tjenester de har. På døra.

  -Ikke gratis, sier jeg.

  -Nei, men overkommelig, er svaret. 

For her er det mange som står i kø for å få tjene litt ekstra.Det er mange som lufter hunder, steller hager, handler for eldre, triller rullestoler, følger til frisør og park. Dessuten finnes det et  mylder av kulturtilbud for alle aldersgrupper. Mye gratis, mye til en billig penge. Byen er jo dessuten et levende teater i seg selv. Sett deg på benken og la deg rive med!
 De færreste her har bil, du trenger ikke frykte dagen du ikke lenger har lappen. Alle tar taxi. Det er bare å strekke ut handa. Kanskje det rett og slett er lettere å være sosial og benytte kulturtilbud for eldre her? Hjemme kan det jo sitte en olding på hver gard med kilometers avstand. Og vente på Riksteateret.
Som barnevognfører opplever jeg at folk spretter opp, holder opp dører og hjelper meg frem. Som hundelufter opplever jeg det samme. Mange slår av en hundeprat. Folk er vennlige og omtenksomme. Skal tro om det ikke er lettere for eldre å få sitte på toget her,enn  det er å få sitteplass på bussen fra sentrum til Gulset i rushtida.
   Jeg er ofte ute og går når det er "slipp" på de lokale ungomsskolene i Park Slope. En gang glemte jeg meg og oppførte meg som en (tidligere) ungdomsskolelærer med inspeksjon. To ungdommer var vel tøffe mot tredjemann. Jeg stoppet og kikket på dem. Ba dem ta det med ro.
Gutta var respektfulle og lot som om de hørte på meg. Han det gikk ut over stakk. De var akkurat som ungdommer flest. Da jeg trillet videre sa en av gutta " Hi guys, make way for the baby."

    "The baby" får  MYE oppmerksomhet av fremmede. Mange smiler til henne og sier "Hi baby" når vi går forbi. Andre sier "too cute" og "hi gorgeous". Jadda, det er bare noe de sier, men de kunne latt være. Det er hyggelig og vi blir glade.
Sist helg fløy lille L, moren hennes og jeg til Arkansas der mormor og morfar bor. Det var et eventyr i seg selv. Men underveis opplevde jeg igjen og igjen hvor åpne, vennlige og pratsomme amerikanere er. Uansett alder. Jeg sjarmeres og prøver å lære. Det jeg vet helt sikkert, er at lille L vil vokse opp omgitt av det, vil preges av det og jeg håper og tror hun vil blir slik selv.
Jeg gjentar:What's there not to like?

PS. Ikke svar!

89 St Marks

En Brownstone med respekt for seg selv er minst hundre år gammel. Den ligger skulder ved skulder med jevnaldrende, nokså like hus, i en gate med store trær.

Kommer du på besøk, må du først åpne en port. Den slipper deg inn på en liten, hellebelagt plass foran huset. Plassen rommer ikke stort mer enn søplekasser, et lite blomsterbed og et blomstrende tre. Og en gedigen trapp som leder  opp til hovedinngangen.
I en tradisjonell Brownstone ligger inngangsdøra på andre plan. Når sola skinner, inkluderes trappa i bruksarealet. Der sitter naboer og prater, ungdommer "henger" med sine kaffekrus og mobiltelefoner, og om kveldene samles venner på nabotrappa hos meg med  ølbokser og røyk. Det er hyggelig.Jeg tror trappa omtales som "the stoop."
    Den klassiske Brownstoneren består av fire etasjer og er bebodd av  minst to familier.

Under trappa ligger inngangen til utleiedelen. Leiligheten er på hagenivå og den er gjennomgående.  Mange unge familier bor i slike leiligheter. Jeg kikker inn til dem og ser hvem som har gjort det hyggelig der, og hvem som bare er innom for å sove.
      Alle rom i en Brownstone er høyloftede. Husene har minst ett stort, som regel ubrukelig, ildsted. Gulvene er knirkende blanklakkert parkett- de er så vakre. Fra riktig gammelt av var stuene ofte adskilt av kunstferdig utskårede romdelere  i blankpusset mahogny.
En smal knirkende trapp med utskåret rekkverk leder deg opp gjennom etasjene. Hvis ingen endringer er gjort siden huset ble oppført, er badene umoderne, soverommene store og klesskapene en gammeldags utgave av typen walk-in.På baksiden av huset finner du en lang, smal hage som grenser mot nabohager på tre sider . Enkelte  steller pent med hagen sin, forbausende mange lar søppel og villnis leve sitt eget liv der.
Er du interessert i en omsvisning i et Brownstonehus, kan du se noen prakteksemplarer på videoen under - det er en episode av TV serien "This old house". For spesielt interesserte.De mest forseggjorte husene er utstyrt med vakre karnapper i svartmalt treverk. I det fineste karnappet i nabolaget kan du ta en yogatime.

Det bor to slag folk i Brownstonene. De som kom hit først, kanskje for over førti år siden, og som nå sitter på nedbetalte gullgruver. Og så alle de andre som egentlig bor dyrere enn de har råd til, og derfor snakker litt minsunnelig nedsettende om den første gruppen.
Alle som kan, leier ut mest mulig av huset sitt for å dekke en evig strøm av reparasjoner - til og med de som leier selv, leter etter noen de kan dele husleia med.

Eier du en Brownstone kan du egentlig leie ut av hjertens lyst. Først leier du ut hageleiligheten. Så leier du ut toppetasjen- og hvis du har et soverom eller to til overs etter utflyttede familiemedlemmer, leier du ut til airbnb (www.airbnb.com ). Det er slik jeg og mange andre tilreisende har funnet steder å bo her i Brownstoneland.

En sjelden gang dukker det opp et ultramoderne hus midt i en rekke Brownstones. Da vet du at her stod det et hus som ble erklært "beyond repair". Mange Brownstones er "landmarked". Da har den lokale riksantikvaren sagt sitt og du ikke kan foreta store inngrep uten forhåndsgodkjenning.

En vanlig variant er å  bygge ut en etasje på hagesiden, eller kanskje bygge et helt lite, tilbaketrukket penthouse på taket av en Brownstone. Jeg som går rundt og glaner, oppdager mange skjulte perler i hager og på tak. Den som hadde et tak!

Mine folk bebor en etasje i et vanlig murhus på enden av en rekke brownstones. Familien i underetasjen har tilgang til en stor, avskjermet hage som de ALDRI bruker. Jeg kikker misunnelig ned og klør etter å få rote litt i jorda.

Huset har en klassisk branntrapp du kan komme ut på ved å krype gjennom kjøkkenvinduet. Den er ikke stor og skal strengt tatt bare brukes ved brann.Da jeg var her sist vår og lille L var nyfødt, laget jeg en liten liksom-hage på branntrappa.

Nå har jeg utstyrt den med med en liten lapp kunstgress for å dempe følelsen av svimmelhet.
Inntil nylig har det lyst gult av fine påskelilijer der. De varte skikkelig lenge siden det aldri ble varmt. Nå må de byttes ut med noe friskere, men det er problematisk.
Det er nemlig et rikt dyre- og fugleliv i Brooklyns bakgårder. Trærne kryr av store velfødde ekorn. De fargerike fuglene er Red Robins og Blue Jays- og på bakken er det katter, rotter og mus.Tatt i betraktning hvor mange mennesker de må dele plass med, er dette overraskende og veldig sjarmerende.
 Merkelig nok er det ekornene jeg kommer dårligst overens med. Er de så søte egentlig? De spiser iallefall alt jeg setter ut. Så langt ser det ut til at bare påskeliljer og lavendel stå i fred. Alle andre fargerike sommerblomster etes opp med stor appetitt- jeg kan jage og bråke så mye jeg vil- ekornene enser meg knapt. Den store flotte "tåren" jeg kjøpte for en uke siden er redusert til en trist kvast.
Fargeinnslaget på baktrappa er det nå Ikea som sørger for. Diverse solcelledrevne, glorete lamper lyser opp om kveldene. Jeg liker "glor". Jeg peker ofte på den gule rislykten for L og sier SOL. Hun rister på hodet.

  89 St Marks, "min" Brownstone, er et godt sted å bo. Senga måles i kvadratmeter, klesskapet det samme, og jeg elsker utsikten fra de store vinduene. Har jeg nevnt at jeg ser Freedom Tower på Manhattan fra hodeputa? Men min husleie kan ikke ha rukket langt i den endeløse rekken av reparasjoner her denne vinteren.
I februar røk fyrkjelen. I mars var det lekkasje i kjelleren. I april dannet det seg en liten innsjø ved inngangsdøra- over det som skulle være et sluk. Og nå, i mai, er det konstatert at hovedvannrøret fra gaten inn til huset vårt har sprunget lekk. Det betyr at vår gate er sperret av og ryddet for parkerte biler . Fire karer og en gravemaskin er satt på saken.
Det betyr også at Kathleen og hennes fem leietakere er uten vann og toalett på ubestemt tid. Huseier har vært ute en vinternatt før. Hun tar alt med stor ro og omtaler det lakonisk som "the joys of life".  Selv minnes jeg vinteren 2011 på Einaren med tre måneder uten rennende vann. Men den gangen kunne doen skylles ned med vannbøtter. Det funker ikke her. Da Jeff som bor i hageleiligheten glemte seg og gikk på do, gikk det ikke lenge før en illsinna kar spratt opp fra hullet i gata . For å hindre gjentakelser er det nå satt opp lapper på alle doer i huset : "No shit".  Oh shit!